Det er sånne ting man kan tenke på når man står der, på fredagskvelden, med en fot plantet i vannskålen og ser vannet sakte renne bortover mot teppet.

Det er ikke egentlig viktig for meg at gulvet er i vater. Det er viktigere at jeg selv er det, men det er jeg nesten aldri en time etter at jeg burde lagt meg. Da er jeg irrasjonell. Jeg synes for eksempel at det er hunden sin feil at jeg tråkket i vannskålen. Og at jeg godt kan tørke opp med Skjeggen sitt håndkle siden han reiste vekk i helgen.

Jeg gjorde ikke det altså. Jeg brukte jakken hans. Neida. Joda. Neida.

Det blir bare litt lange dager av og til, når man må minne bikkja på hvordan man spiser, overtale begge hundene til å gå på do selv om det regner og forklare menneskebarnet at man ikke kan leke med stikkontakter.

Mammagravemaskin og babygravemaskin om det var uklart.

Da er det ikke så mye energi igjen til å takle ufrivillig plasking i vannskåler. Så jeg gjør det alle barske vikinger ville gjort i samme situasjon; legger meg. Venter på vår.

Tenker på skævven min.

Eller kanskje jeg skal la det være, siden denne plassen er hugget ned og lagt i grus nå. Takk for det, nå pell dere vekk og maltrakter noen andre sin rasteplass.

Du skal få ein dag i morgo, som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tell. Nå er vi tom for ark da, og alle fargestiftene er enten knekt eller spist, men likevel. Vi får vel ha troen littegrann til.