«Living with a child is like living with a drunk, suicidal midget.»

Det er en underlig treffende beskrivelse på en liten sjel på halvannet år. Hun løper rundt og snakker i vei på et språk vi bare forstår bruddstykker av. Hun hiver seg utfor de bratteste bakker uten kontroll og uten mål og mening. Plutselig står hun i toppen av trappen med et tindrende klart smil og sier «hoppe!», og da må man bare hive seg rundt for å ta imot. For hoppe, det gjør hun.

Det finnes ingen systematikk i måten hun tilnærmer seg oppgaver på. Ta en enkel ting som å spise en banan, for eksempel.

Jeg hadde aldri tenkt på at man kunne vurdere å spise en banan på noen annen måte enn å begynne i en ende for så å fortsette nedover til den andre enden. Barnet tenker alternativt, det må man kunne si. Og blir hun sliten under måltidet er det ingen hindring for å fullføre grøten.

Det er underlig, hysterisk morsomt og bare.. søtt. Hjelpe meg, så søt den ungen er. Jeg vet alle sier det om sine egne, men i mitt tilfelle stemmer det altså!

Her forleden opplevde jeg det største øyeblikket som forelder så langt, da vi var på badeland. Dronningen av vannsklien brydde seg ikke nevneverdig om at gulvet var glatt og at beina til tider gikk i alle retninger. Etter å ha kjørt sklien gang nr 400 eller noe sånt, klatret hun til topps og satt der fornøyd og sang.

«Da.. DA! dadadaDAAA! da dadadaDAAA!»

Ja. Mamma hørte. Det er ikke sikkert alle andre rundt forstod hvilken sang hun sang, men mamma hørte. Mamma forstod. Mamma hadde den ungen som satt i vannsklien og sang på Star Wars theme.