Jeg har levd på vannvogna siden 2. januar. Snopemessig altså. Jeg har hatt minimalt med utskeielser, blitt kvitt snopesug og vært så fornøyd med det at jeg ikke har hatt lyst til å gjøre unntak. Og det har vært så lett! Ingenting i livet er så lett, jeg burde visst bedre.

For jeg satt her da, glodde på tv og var plutselig så snopesyk at jeg holdt på å dø.

Jeg røyk utpå. For å si det med rpg, jeg botchet willpower-trillen. Det som er så tragisk da, er at jeg kastet bort den totale fiaskoen på en boks kakepynt. Ja, du leste riktig.

Tysk kakepynt. For det var det absolutt eneste jeg fant i skuffene våre som var i nærheten av snopete. Og skjebnen ville at jeg var alene hjemme, så jeg kunne ikke akkurat dra noe sted heller. Jeg ser riktignok skikkelig white trash ut når jeg lufter hunder søndag morgen, men jeg er ikke hun som lar ettåringen være alene hjemme fordi hun må ha snop.

En boks kakepynt senere er jeg mildt kvalm, mildt gretten og tenker at dette var ikke verdt å lide seg igjennom to nye uker med cravings for. Hvorfor ser man aldri sånt i forkant? Hva er vitsen med etterpåklokskap egentlig? Man blir bare grinete og tom for kakepynt.

Nuvel. Funfact? Vi har hatt marshmallows liggende i kjøkkenskuffen i evigheter. Det er litt som kakerlakker, de overlever alt. Selv på mitt aller verste, selv ikke på nivå kakepynt og sistevalg av twist ville jeg gått så langt som til å spise marshmallows. Jeg vil jo ikke bli sett på som helt desperat, heller.