Vi traff en medhundeeier på tur i dag. Det blir litt sånn kollegialt når man treffer hundeeiere på tur, vi nikker gjenkjennende til hverandre fordi vi vet hva vi går igjennom.

«oppe før seks i dag du også, ja?»
«måtte stoppe i fotgjengerfeltet for å plukke bajs, mhm.»
«hundespy utover hele midtgangen på toget i det alle skal gå av i Bergen, huff, her er dorullen jeg fortsatt bærer på fra sist det skjedde.»

De vi traff i dag var ikke helt der, da. De var opptatt med andre ting. Eller, eieren var. Hunden, en spaniel, luntet avgårde og tok livet med knusende ro. Den kikket på oss såvidt, før den fortsatte å snuse.

Eierdamen var dypt konsentrert om sitt eget mantra. Med øynene klistret på hunden sa hun: «rolig. Rooooolig. Rokigroligroligrolig. Rolig. Rolig. Rokigroligroligrolig. Rooooolig.»

Jeg vet ikke hvem hun snakket til. Hunden var så rolig som jeg har sett en annen hund være når Åsgårdsreien min kommer forbi. Var det til seg selv? Hadde hun glemt kaffetrakteren? Var det til meg? Jeg var rolig, jeg altså. Eller kanskje hund ropte på Rolig, kjæleanden sin? Det var ender der.

Ikke vet jeg. Men jeg vet en ting: om jeg hadde vært urolig, så hadde det ikke hjulpet om noen presset den reglen der inn i øret mitt. Da hadde det nok kanskje heller blitt buksevann.