Innimellom kan det lønne seg å sjekke goproen for hva man har puttet inn på den. Jeg har en tendens til å glemme den med jevne mellomrom, noe som egentlig er litt stas. For plutselig dukker det opp en hel haug med bilder som jeg glemte at jeg hadde tatt. Småttisen sin første tur på kjelke, for eksempel.

Hoppla.

Skiturer, faktisk. Det var denne vinteren det. Jeg skal ikke skryte på meg at dette er påsketurer, for jeg har jobbpåske i år. Men jeg fikk meg plutselig en langhelg på fjellet for noen uker siden, og det var balsam for sjelen altså.

Det er det jeg alltid har sagt, snø er helt greit det, så lenge den ligger pent på fjellet og ikke tøyser seg nede i byen i salt og slaps og drit.

Men nå er det vår, dere. Snart er snøen vekk og vi sitter igjen med regn, gjørme og solfaktor 50 – for vi er da optimister, er vi ikke? I barnehagen flirte de på juleavslutningen da det var 11 grader og regn, og sa at det var akkurat sånn det var på sommeravslutningen og.

Nevermind. Det kan regne så mye det vil, men statistisk sett er solen faktisk helt nødt til å dukke opp innimellom. Jeg er klar. Jeg har sekken, pølsetermosen og skoene plassert lett tilgjengelig.

Men nå er kaffen fortært, og lyden av en hund som kaster opp nede markerer slutten på en fredelig morgenstund. Planen er at Bergen skal ha fått med seg at Yr.no har lovet sol etter klokken ni i dag omtrent samtidig som jeg er ferdig med å tørke spy. Ønsk meg lykke til.