Jeg har fortsatt til gode å bli så lommekjent i nærskævven som jeg var på Løvstakken. Det tenkte jeg at jeg skulle fikse på her en dag, bevege meg ut av min vanlige runde og kartlegge stiene rundt. Jeg glemte at jeg ikke er spesielt god på systematisk kartlegging. Jeg er god på å gå i en retning, ende opp en plass og bli mildt overrasket, og så gå hjem igjen. Og før eller siden blir jeg skikkelig godt kjent.

Jeg spente på meg turklær, fant til min store glede en Kari Traa -tights jeg ikke har sett på en stund. Jeg ble fornøyd med det, stoppet ikke for å stusse over hvorfor jeg hadde stæsjet den bakerst i en skuff og aldri brukt den igjen liksom. Det var gjerne en tabbe, jeg tror det er en god hovedregel alltid å spørre seg selv hvorfor man har gjort noe sånt, spesielt når det gjelder klesmerker man elsker. For joda, den er jo fin å se på, men den har ingen strikk i livet, ingen mulighet for å stramme inn, ingen måte å feste på. Det er en dårlig plan for en tights.

Uansett, tightsen gikk på, og jeg gikk ut, fast bestemt på å klare og følge skiltingen denne gangen. Jeg har prøvd før, da endte jeg opp i en myr. Men jeg sa til meg selv at det var fordi jeg ikke egentlig prøvde så hardt, og at den gangen var det turen som var målet, og diverse andre banaliteter. Og jeg trodde på dem og jeg. Men sannheten er nå engang den at jeg kan prøve å følge skilting alt jeg bare vil, men på et eller annet tidspunkt går det gale. Jeg tror det er noen skikkelig moroklumpen som har satt opp skiltene, de peker så fint i en retning, «Viggohytten» står det. Og så går man i den retningen. Og plutselig deler stien seg opp i alle de åtte himmelretningene (når jeg går tur er det minst åtte himmelretninger. Kanskje tolv. Ikke motsi meg, jeg vet jeg har rett!) og det er ikke en kjeft som har valgt å sette opp skilt der nei. Og før eller senere ender jeg alltid opp på en plass som ser omtrent sånn ut:

Da er jeg våt på på beina, fordi noen har lagt ut en surprise-myr et eller annet sted hvor det er umulig å se den før det er for sent.

Sånn vaste jeg rundt en stund. Planen var å gå til Viggohytten, Laksevåghytten og så ned Nordnesdalen. (Om du ikke vet hvor det er, spiller det ingen rolle. Det gjør tydeligvis ikke jeg heller.) Jeg lurer på om jeg var borti Viggohytten, men det kan ha vært en annen en og. I alle fall, der og da bestemte jeg meg for å gå til Nipedalen og Tennbekktjern istedenfor og hjem langs Spelhaugen. Og så gikk jeg litt til, og så så jeg skilting til Viggohytten igjen.  Så jeg rynket pannen og gikk i den retningen, til jeg plutselig så skilt til Lakesevåghytten. Tilbake til den opprinnelige planen, men denne gangen bladde jeg opp kartet på telefonen og passet på at jeg siktet på Laksevåg. Man skulle jo tro at den lå i retning Laksevåg? Skiltingen var det uansett bare å gi opp, det holdt visst med ETT lusent skilt. Det var da virkelig for meget.

Omtrent her begynte tightsen å sige. I starten tenkte jeg å ignorere det, for hvor langt kan vel egentlig en tights sige? Svaret er alt for langt. Og i frykt for å treffe folk kunne jeg altså ikke løpe rundt med tightsen rundt lårene. Bannade tights.

Så jeg gikk, og hipset, og gikk, og hipset, og …. PLUTSELIG VAR JEG FOR POKKER RETT VED NIPEDALEN IGJEN. Kanskje i Kanadaskogen. Jeg vet ikke helt hvor Kanadaskogen begynner og hvor den slutter, men jeg ser på den litt som L-space. Uansett hvor du befinner deg kan du finne en portal til Kanadaskogen. Så jeg tenkte pokker heller, da går jeg til Nipedalen og så Spelhaugen igjen da. Og hvor endte jeg opp?
Moseplassen. Hvor enn det er. Det var aldri skiltet dit.

Jeg fant Spelhaugen til slutt. Etter bare to timer. I mellomtiden hadde jeg kommet på den lyse ideen å stramme inn bukselinningen med hårstrikken min, noe som føltes lurt. Helt til den valgte å ryke. Da måtte jeg traske avgårde med en hånd som klamret seg til tightsen og hundene i andre neven, våte joggesko og generell irritasjon.

Jeg kom meg hjem. Rakk jobb og. Men jeg tror jeg skal henge opp mine skilt.