Jeg har ikke falt av sykkelen. Jeg har ikke blitt spist av en sjøløve, ei heller har jeg blitt bortført av romvesner. Jeg bare glemmer at tiden går av og til, og så har jeg hundre notater i hundre bøker som kunne blitt noe morsomt men som forsvinner i kaoset jeg kaller arkiv. Egentlig skjer det ikke så mye, annet enn at det viser seg at om man sykler ofte så blir man bedre på det.

Bring har rotet vekk en pakke igjen. Siden det er hovedregelen snarere enn unntaket orker jeg ikke å mønstre de store ordene om det igjen. Det har blitt sagt før. Jeg kan ikke si det like godt igjen, og jeg har ikke energien. Firmaet sender meg en ny. Jeg spurte om de kunne sende den med brevduer, da jeg har mer tro på dem. De kunne ikke det. Sånn er livet.

Jeg har sett Deadpool. Rimelig lenge etter resten av verden, men det går greit. Jeg liker å ligge et hakk bak resten av verden, da kan jeg sukke oppgitt og riste på hodet og late som at det er fordi jeg er uenig, ikke fordi jeg ikke forstår en skit av hva de holder på med.

Intermission: en badeand. Den er gul. Badet vårt er fra Hafa forresten, vi er så gode kunder at vi fikk TO badeender på kjøpet. For to år siden. Hva skjedde der egentlig?

Om det er to år siden badet ble bygget har vi snart en to år gammel unge. «Hen er tjukka», sier hun, og jeg vet at hun mener å spørre hvor sokkene er hen, men jeg klarer ikke å la være å flire likevel. Ikke fullt to år gammel, og så full av burns. I går gikk vi forbi en dame som trillet en unge på omtrent samme alder i vogn. Småttisen trippet fornøyd ved siden av meg, med en liten sekk på ryggen, pekte på vognen og ropte » der er BEIBI!». Og jeg hadde bare lyst til å flire og rope «BURN!».

Jeg tror at jeg på et eller annet tidspunkt skulle blitt et godt eksempel, men jeg har denne fantastiske trangen til å le på alle de gale tidspunktene. Jeg tror ikke det blir noe av.

Det er sol ute. Sånn er livet.