comment 0

I’ll follow you to the ends of the Fyllingsdalen.


Jeg blir av og til inspirert. Når dette skjer er det ofte til å gjøre ting jeg ikke kan. For lenge siden leste jeg en artikkel om Murad Osman, som tar disse vakre bildene av damen som leier ham rundt til fantastiske steder. Og som sikkert ti tusen andre fikk jeg utrolig lyst til å gjøre noe lignende, men tanken min stoppet litt på at jeg ikke egentlig reiser så mye. Det er vel begrenset hvor mye norsk skog som er interessant.

Eller er det? Det er jo eksotisk da. Kanskje om jeg klarte å ta noen eventyrlige turbilder? Så kunne jeg gjøre det til en greie at det var bikkja jeg leide rundt på, siden jeg ikke så ofte går tur med… Folk. Ikke fordi jeg er galehundedamen eller noe, men jeg får inntrykk av at mine turvaner ikke frister de fleste. What? Hunden må ha tur selv om jeg skal på jobb klokken syv. Og etter jobb er det ikke veldig fristende.

Uansett, kanskje bilder av hunden som leder meg rundt i vakker, norsk natur kunne blitt en kul greie?

image

image

Nailed it! Hva mener du, «kanskje jeg skal overlate det kunstneriske til de som kan det»?

Funfact, jeg mistet båndet til den store, skjeggete i denne prosessen. Og så tok den plutselig stand, for så å stikke til skogs. Det dyret tar kun stand på bajs hun har lyst til å spise, og siden jeg hadde under gjennomsnittet lyst til å vaske bajs ut av skjegget hennes før klokken syv om morran sprang jeg etter i panikk. Både panikk over bajs, og panikk over flått og mordersnegl.

Om man har fått med seg «innkalling for dummies»  vet man at å springe etter hunden mens man roper ofte kan resultere i to ting. Bikkja blir redd og stikker, eller bikkja synes det er dritgøy og stikker. Min hund har sans for humor for å si det sånn, og raste avgårde som om morgendagen ikke fantes.

Jeg kom ramlende etter, med et intenst håp om å ikke møte kjentfolk i prosessen. Heldigvis da, så sprang hun ut på veien igjen og bestemte seg for å rulle seg i en busk.  Og der stod den andre hunden, gamlemor, og så på oss med det tommeste blikket jeg har fått av en hund. Åja. Jeg hadde to hunder ja. Hadde. Jeg tror gamlemor ga meg opp der og da.

Nå skal det nevnes da,  at Murad Osman har en mye lettere jobb, damen hans prøver ikke å stikke av for å ete bajs!

Håper jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s