Kroppen: «synes du at du har det kjipt nok nå?»
Meg: «ja.»
Kroppen: » skulle vi kjørt på med en øyebetennelse i tillegg da?»
Meg: «hæh? Nei!»
Kroppen: «allrighty then!»

Fuck you I won’t do what you tell me.

Vittig hvordan hodet vil at jeg skal sitte stille, hvis ikke gjør det vondt. Men om jeg sitter stille for lenge kommer ryggen og bare «duuuu? Jeg vil bevege på meg! Hvis ikke gidder jeg ikke å samarbeide!». Så da går jeg litt, med vondt i hodet, og sitter litt, med vondt i ryggen, og innser at selv om jeg synes synd på meg selv så er det fortsatt i-landsproblemer. Likevel, jeg ser helst at det bare.. går over. Nå. Egentlig. Det er for fint vær til å ikke kunne sykle.

Men midt oppi all elendigheten finnes det lyspunkt. Jeg har skikkelig masse pastellfargede ankelsokker! De ble kjøpt på mandag. Skulle ha noen tights til småttisen, men da vi kom til kassen oppdaget jeg at nevnte smått satt og gnagde på en pakke sokker. På det litt stive smilet til kassedamen antok jeg at hun hadde sett det og. Jeg kunne jo ikke legge sokkene tilbake. Så om resten av meg ser sleten og trashy ut, så er føttene mine freshe og pastellrosa.

Når føttene ser bedre ut enn fjeset liksom. I morgen! I morgen er jeg helt sikkert frisk igjen! Men.. Da er sikkert småttisen blitt syk. Jeg tror jeg akkurat ble pessimist.