Årets bilferie nærmer seg slutten, og vi har tatt fatt på hjemturen. To hunder er fortsatt med oss, og vi er rimelig sikre på at den store hunden nok en gang har innfunnet seg med at den er en hund, ikke en svane. Det ble dog noen søvnløse netter for oss i en liten ettroms hytte da hundedyret tre netter på rad stod opp og travet hvileløst rundt i rommet mens den ristet på seg og nektet å legge seg. Det er utrolig hvor mye lyd hengeører lager når en hund rister på hodet. («Eg è en svane! Svanar sovar’sje inne!») Og når hunden endelig sovnet så våknet ungen.  Vi tror at de planla det, holde de stakkars voksne våkne på skift.Toåringen var også ganske opptatt av svaner forresten, men hun klarer ikke helt uttale det. Så resultatet er at hun kommer i barnehagen på mandag og forteller om at «slaven bader! «. Det blir bra, akkurat passe pinlig. 

Nå sitter jeg i en bil midt oppi fjellet en plass og hører på tysk kormusikk sunget av russere (trekkspill kan forekomme). Kan ikke høre på sånn råkke-musikk hele tiden vett. Favoritten så langt er «Jungs! Spannt die Pferde aus!».

Fint med ferie, men jeg gleder meg litt til å se sivilisasjonen igjen og. Dusj. Netflix. 4g.

Pokémons. Bare en bitteliten Magikarp hadde vært greit til og med!

Nuvel. Nå skal jeg lene meg tilbake og nyte synet av fjellets majestetiske søken etter å nå himmelen. Eller, det er hva jeg ville gjort om ikke halve ruten var lagt i tunnel. Men for all del, jeg kan late som om vi prøver å krysse Moria og jeg. Selv om Gaia ser muggen ut hver gang jeg later som hun er en Balrog. 

«Slutt å surre, a, jeg komponerer musikk.»

Som vi ser er hunden forsvarlig sikret i sikkerhetssele, så vi kan la høygaflene ligge. 

Nuvel. Boller å spise. Tunneler å besku. Takk for meg.