Av og til vil ikke verden at man skal sove. I alle fall virker det ikke sånn. Jeg visste at utsikten for det var dårlig da jeg så snørransamlingen til småtten i går, og fikk på en måte det bekreftet da hun våknet skrikende et par ganger etter leggetid. Vi krysset fingrene og tok kvelden, og hadde nesten sovnet da det skjedde igjen i halv ett-tiden. 

Vræl. 

Skvette ut av sengen i alarm-modus. 

Tørke snørr. 

Prøve og sovne igjen. 

Underlig hvordan man skvetter ut av sengen som om det er dommedag, selv om man  vet at det bare er snørr. Uansett, min pessimisme i forhold til barnet var ubegrunnet da, hun har sovet resten av natten. Det kunne tydeligvis ikke universet godta. Så klokken halv fem bestemte røykvarslerene seg for å kjøre i gang en øvelse. Eller, rettere sagt, den utenfor barnerommet. Den kjedet seg tydeligvis, og siden røykvarslerene i huset vårt er seriekoblet tok det ikke lange tiden før huset var fylt av lystig, øredøvende piping. 

Dessverre rekker jeg ikke opp til røykvarslerene, så Skjeggen måtte rykke ut. Og den lyden altså, det er virkelig lyden av dommedag. Men det var det ikke. Det var falsk alarm, og tredje gangen de velger å gjøre dette om natten. Jeg vurdere å sette fyr på dem, så de en gang for alle lærer hva det er de skal pipe på. 

Nuvel. Dette sov barnet seg altså igjennom. Men snørrete og lite opplagt er hun hjemme i dag. Jeg er trøtt, og av en eller annen grunn er det en halv flaske smoothie utover gulvet her. 

Blue skies!