comment 0

Holding out for a hero.


I dag var jeg super. I utgangspunktet hadde jeg god tid, kun en avtale på passkontoret med småttis klokken ni, så barnehage, så jobb. Behagelig tempo. Og så blusset det opp med atopisk eksem på små barnehender da. (Kult at vi tar ny rekord i regn, Bergen, men kan vi gi oss nå??) Og jeg fikk nye ambisjoner. Rekker vi å putte inn en legetime før arbeidstid og, tro?

Opp klokken syv. Få på toåring klær. Smøre niste. Lufte hunder. Vi har så god tid vi, at det er helt sinnsykt. På plass utenfor legekontoret klokken åtte, et kvarter før de åpner. Toåringen får seg frokost, strålende fornøyd. Nummer to i køen ved skranken. Får time klokken ti. Fortsatt god tid til passkontoret. Har ikke følt meg så super siden.. vel, hvem prøver jeg å lure. Siden i går. Jeg er skikkelig super hver dag egentlig, it’s a curse. Ja, med unntak av da jeg skulle hente posten i går og var for lat til å finne fram nøkkelen da. Forsøkte å lirke posten ut av sprekken på toppen. Satte fast hånden. Klarte etter noen minutters panisk kjemping å lirke den ut, uten å måtte ringe svogers og høre om de hadde matfett tilgjengelig. DET ville vært flaut. «Hei. Jeg sitter fast i postkassen utenfor huset deres, kan dere få meg løs?» liksom. Ved nærmere ettertanke var det kanskje derfor vi fikk oss lås på postkassen. Og jeg vil påstå at det er verre å stå med hånden i postkassen enn skjegget altså, selv om jeg aldri har prøvd sistnevnte. Deler gjerne min erfaring med noen som har hatt skjegget i postkassen.

Uansett da, i dag var jeg super. Så omtrent sånn ut:

snapchat-6152231999880284266.jpg

Kom til passkontoret en halv time før tiden. Var ferdig klokken ni. Toåringen var supereksemplarisk, og fikk seg en yoghurt. En time til legetime, et hav av tid. Kjører litt rundt. Finner billig diesel. Det er ikke grenser for hvor super jeg er. Parkerer på senteret en halv time før, i tilfelle noe skulle skje på veien. Godt er det. Toåringen er i ferd med å gå tom for strøm, og ligger plutselig flatt ut på gulvet på senteret og nekter å reise seg.

Dette scenarioet har to løsninger. Enten bærer man toåringen med seg, noe som ofte vil føre til sparking, skriking og tårer. Ikke helt optimalt. Ellers kan man prøve å være oppfinnsom – noe som funker sånn 50% av gangene. Av og til VIL ikke toåringer, og da har man ikke en sjanse. Jeg snakker om heisen. Om knappene i heisen. Et lys tennes i øynene til toåringen. Jeg priser meg lykkelig for at hun elsker å trykke på knapper. Igjennom hele senteret snakker jeg entusiastisk om knappene. Vi nærmere oss. Vi kommer til heisen. Vi tripper inn på legekontoret, klokken er 09.59, og her er det lekebord. Halleluja.

Klokken er 10.03. Toåringen ser på meg med et tindrende smil, og sier «BÆSJA!». TO år er ungen, og fortsatt klarer jeg å glemme bleier. Nærmeste mulighet til å få tak i er i andre enden av senteret. Nei. Vi må bare vente. Dette tar jo ikke lang tid. Klokken blir 10.05. 10.10. Jeg er stresste. «BÆSJ!» sier ungen. Høyt. I det fulle venterommet. Jeg føler meg litt mindre super. 10.16. Legen kommer. Han forteller meg masse om atopisk eksem, og jeg har bare lyst til å avbryte ham og fortelle at jeg har lest boken. Jeg gjør ikke det. Barnet springer rundt og tafser på alle dingsebomsene hun ikke bør tafse på, som legen har plassert i perfekt barnehøyde. Seriøst,mannen, du får bare takke deg selv og lære av dette.

Vi kommer oss ut derfra, setter kurs mot heis. «Kjøpe bleier!» sier barnet. «Ja», svarer jeg. Inn i heisen. Heisen går ned. Døren åpner seg. Barnet har plutselig satt tre fingre i fast i heisdøren og ser panisk ut. Jeg røsker i døren. Noen jamrer «nei nei nei», jeg tror det er meg. Ett år senere (mer eller mindre) går døren opp, fingrene er løs og jeg kan løfte en hylgråtende toåring opp for å sjekke fingrene. Har gråten i halsen selv, har ikke følt meg så lite super siden jeg stod med hånden fast i postkassen i går. Ser omtrent sånn ut:

snapchat-6443174453876076677.jpg

Burde ha husket å spise frokost selv i dag. Gjorde ikke det. Skulle ønske jeg var to år og kunne legge meg flatt på gulvet og nekte jeg og.

Men når enden er god, er allting godt. Fingrene var bare litt røde, butikken hadde bleier og til syvende og sist kom vi oss til barnehagen før lunsj. Det kjennes litt ut som om jeg har løpt maraton, og klokken er ikke tolv engang. Super som jeg er, rekker jeg akkurat å spise litt, gå tur med hunder, kanskje se meg i speilet og så gå på jobb.

Jeg har et intenst håp om at det er kaffe igjen til meg der. Hvis ikke, er jeg muligens super nok til å takle det og. Men så tror jeg kanskje at jeg er ferdig for i dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s