Noen ting er det bare sosialt akseptabelt å gjøre når man er liten, søt og to år. Og av og til misunner jeg henne altså, som kan springe rundt tilsynelatende totalt uten mål og mening. Med handlingsmønster konstant innstilt på «random».

Nå vil jeg utelukkende gå baklengs resten av veien hjem. Jeg bryr meg ikke om at det tar hele resten av dagen. Fordi jeg er to.

Midt i en stor forsamling mennesker trekker jeg genseren HELT opp til haken og roper «MAGEEEE!» så høyt jeg bare kan. Fordi jeg er to.

Jeg er sliten, så jeg legger meg bare flatt ned på asfalten her og nekter å reise meg igjen uansett hva noen sier. (Med mindre det kommer tilbud om å trykke på heisknapp.) Fordi jeg er to.

Med et tindrende smil kikker jeg på muttern ved middagsbordet og roper «PROMP!» når jeg letter på trykket i den enden. Etterfulgt av «Hallo, promp. Hei promp!». Fordi jeg er to.

…Men vi må jo for all del ikke glemme de resterende medlemmene av husholdningen, som er forutsigbare i sin uforutsigbarhet.

Jeg spiste alt epleskallet i søppelposen ved trappen. Fordi jeg er hund.

Eller svane. Jeg er kanskje en svane.