comment 0

Ikke så godt levert.


Dette innlegget er ikke sponset av Godt Levert.

Klokken er halv ni om kvelden. Det bankes på døren. Hundealarmen går av for tredje gang denne kvelden. Jeg har ikke så mye tålmodighet om dagen, jeg er trøtt og uopplagt og jeg er ikke spesielt hyggelig når jeg er trøtt og uopplagt. Og hundealarmen er intens. Grunnen til at den har gått av to ganger allerede er at jeg holder styremøte for borettslaget i stuen, og forsøker å tenke to sammenhengede tanker etter hverandre.

Og så banker det på døren.  Har noen falt og slått seg? Har persillen utenfor tatt fyr? Hvilke andre grunner kan noen ha til å plage noen på denne tiden av døgnet, så salig etter leggetid for små barn som ikke bør vekkes?

Jeg avbryter tankerekken jeg holdt på med (pokker og), stenger en hund inne og tar den andre under armen, åpner døren. Der står det en… person i regntøy.

«Er det du som er sjefen her?» spør han, og jeg tenker at jeg er styreleder i borettslag, shit noe er ødelagt, shit jeg får en klage, shit jeg er for trøtt til at jeg orker å ta imot mer i dag. «ja», svarer jeg, «jeg er sjefen?». Han smiler. Rekker fram en hånd. «Jeg får nesten hilse da!» og jeg tenker fortsatt borettslag. Jeg husker aldri hvem jeg har hilst på før. Hvilket hus bor han i? Hva vil han? Jeg er stresset, de venter oppe og hunden inne bjeffer enda. Jeg håper at barnet ikke våkner. Jeg håper dette ikke er alt for ille. «For en skjønn shetland sheepdog!» fortsetter han i en meget hyggelig og entusiastisk tone. Jeg kjenner øynene mine smalne, jeg aner uråd. Her er det noe som ikke stemmer. «Jeg er midt i et styremøte», sier jeg, «hva gjelder det?», den høfligste måten jeg kan hinte til at jeg ikke har tenkt å stå og fryse på denne trappen resten av natten. Og ja. Jeg ER klar over hvordan dette ser ut. Styremøte, sier jeg, der jeg står i matchende ulltights og ullgenser, med mild vaskebjørnlook etter løkkuttingen til middag. Det burde vært et faresignal klart nok for denne gutten, en person som holder styremøte i denne forfatningen er for trøtt og sliten til å bry seg det minste om noe som helst, og har ikke kapasitet til å tøyle dragen som slumrer under overflaten.

«Ja!» sier gutteslampen entusiastisk, «Jeg kommer fra Godt Levert!»

Oh hell no.

hulk-not-keep-calm-hulk-smash

Valpen vet aldri hvor nær han var å oppleve stupangrep fra hissigpropp i ullundertøy. Godt.. levert? Som kommer masende på et tidspunkt på kvelden hvor jeg alltid har senket skuldrene og tenkt at nå lar verden meg være i fred? Og så rykker de meg ut av sofaen og ned en hel trapp for å .. SELGE meg noe? Jeg liker ikke selgere på telefonen, og de som står på døren min hater jeg virkelig med hjerte og sjel. Hittil har det KUN vært Godt Levert.

Kjære Godt Levert, dette har vi vært igjennom før. Jeg hatet dere da, jeg hater dere nå. Om dere noensinne ser etter bloggere til å sponse dere, så stiller jeg hjertens gjerne klar til å sponse dere med et spark godt levert i bakenden. Kommer dere tilbake hit igjen så graver jeg en vollgrav rundt huset og putter slag-krokodiller i den.

Og JA dette klassifiseres som mas, selv om det er ett år i mellom. Det føles som mas, og da ER det mas. Det er dessuten jeg som gjør klassifiseringen, og som min lille nevø en gang slo fast; jeg har ellet og jeg vant. Man kan ikke krangle på sånt.

Han slapp billig unna, med gneldring (fra både tobeint og firbeint) og en dør som ble slamret igjen. La meg anbefale å ikke prøve lykken her igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s