Flyselskapet anbefaler at man setter barna oppreist i setet under takeoff. Jeg hører det altså. Det er sikkerhet og alt sånt, og man vil jo at barna skal være sikrest mulig. Men så har man også dagens flytur nummer to, som er lenge etter barnets vanlige formiddagslur, hvor barnet plutselig ser sånn ut rett før takeoff:

Flatt ut på tvers av setet, logget av til de grader at det ikke var noe som kunne vekke henne. Og man har jobbet hardt i en time på forrige fly for å underholde, og man har sprunget rundt i en time på mellomstopppet. Og når barnet ser sånn ut, da ser resten av flyturen til foreldrene sånn ut:

Det skulle vært en kopp kaffe på dette bildet også, men damen var tom for kaffe da de kom til oss, så jeg måtte nøye meg med en creamer og en plastskje. Creamer høres forresten ut som en form for torpedo. Om jeg noensinne skal bli torpedo skal firmaet mitt hete Creamers A/S.  Jeg fikk forresten kaffe etter en liten stund, og følte meg bare mildt busted fordi damen som ga meg kaffe var damen som hadde anbefalt meg å sette opp ungen, og det var vel ganske klart for alle parter at dette barnet ikke hadde rørt seg en millimeter siden sist. Men hun HADDE setebelte på i alle fall, og alt var jo bra.

Så kom vi til landing da. Og samme damen kikket misbilligende på meg. Barnet hadde vært våken i mellomtiden, men bare såvidt – og sov søtt igjen på denne tiden. Og hun gjorde det klinkende klart for meg at dette var vårt ansvar. Og så snakket hun om plutselig bremsing ved landing og nakkeskader. Og det hørtes jo ikke så gøy ut.

Her kjørte tankene mine på høygir en stund. Vekke eller ikke vekke? Det var jo strålende fint vær ute, alt lå til rette for en fin landing. Men så vet man jo aldri da, ting skjer jo – og da føler man seg rimelig råtten om man ikke tok de forhåndsreglene man burde. Samtidig risikerer man rasende hyling under hele landingen, og det er ikke så kjekt å være de foreldrene. Gikk det an å polstre på annet vis? Støtte oppom nakken med hendene mine? Jeg innså jo at jeg ikke ville klare å holde igjen om flyet måtte bråbremse, men om så skulle være ville vi jo uansett bli ganske godt ristet. Det var omtrent her i tankerekken min at flyet landet. Uten å bremse mer enn det måtte for å unngå og lage hull i veggen på terminalen. Så i stedet for å tenke noe særlig mer over dette benyttet jeg sjansen til å spise opp bollen til barnet før hun våknet igjen, og bestemte meg for å være fornøyd med at denne flyturen ikke kunne gått bedre.

Yes. Vi er hjemme igjen. Det har vært en fantastisk tur, Hamburg er for øyeblikket min favorittby. De fôret meg, det skal ikke mer til enn det altså. Jeg har sparret i BJJ for første gang på jegvetikkehvorlenge, og svartbelten jeg sparret med tok dobbelt gull i konkurranse dagen etter. Jeg tipper at det var sparringsrunden med meg som tippet den skalaen. Og jeg er så mett at jeg aldri kommer til å ha lyst på mat igjen.

I alle fall ikke før i morgen tidlig.