comment 0

Slag-due.


Etter søndagens kafè-besøk tenkte jeg at jeg kunne ta med toåringen på en idyllisk spasertur langs Lille Lungårdsvann så vi kunne mate duene på vei til bussen. Søndag, sol og fuglemating liksom, det høres ut som det perfekte bildet.

d11_zpsbec4108eDet viste seg å skulle bli et sånt typisk «how I think it looks – how it really looks»- scenario som Internett florerer av. Jeg så for meg en lykkelig, liten jente som kastet brødbiter til en liten flokk med veloppdragne duer mens jeg stod bak og smilte mitt hviteste colgate-smil.

Det viser seg at duene ved Lille Lungårdsvann ikke er spesielt veloppdratt, og de er vant til litt raskere service enn det en toåring kan bidra med. De bestemte seg for å gå rett til kilden, som uheldigvis var meg – jeg forsynte barnet med brødbiter hun kunne kaste. Plutselig hadde jeg to duer som klorte seg fast i armen min og forsøkte å kare til seg brødet i hånden min, og tre duer til som flagret rundt hodet mitt og forsøkte å få plass på armen. Så idyllisk som jeg bare kunne peivet jeg armen rundt for å bli kvitt rasket mens jeg ropte «ikke bæsj! ikke bæsj!» og toåringen lo så hun holdt på å kollapse. Overraskende nok er det vanskelig å bli kvitt en due som ikke vil at du skal bli kvitt den, de rakkerene vet å klore seg fast. På ett tidspunkt ble jeg usikker på om det faktisk var brødet de var ute etter, eller om dette var noen av de duene som har fått smaken av menneskeblod og blitt slag-duer.

Til slutt gjorde jeg som alle barske vikinger ville gjort når de ble angrepet av duer; kastet brødet fra meg og flyktet (jeg tok med meg toåringen altså, jeg er ikke kommet helt dit hvor jeg overlater avkommet til sin egen skjebne mens jeg redder meg selv.). Og så tok vi bussen hjem. Da var barnet kommet akkurat dit på trøtthetsskalaen at verden gikk i grus fordi hun ikke kunne få yoghurten NÅ, noe som var litt overraskende da hun sov til halv NI i dag. (God timing, mor satt litt for lenge oppe med horror-spill på ps4 kvelden før.) Jeg vil ikke si at det er den lengste turen hjem vi noensinne har hatt, men jeg vil kanskje påpeke at jeg har fortjent en kopp te når Skjeggen kommer hjem fra treningsseminar i ettermiddag.  Når det er sagt er barnet for det meste fantastisk, og duer er ikke til å stole på.

Og på den lyse siden, vaffeljernet vår er ødelagt! Det er en fantastisk nyhet som gjorde dagen min ti tusen ganger bedre. Det høres kanskje ikke så veldig logisk ut, men jeg har forbud mot å trekke inn elektriske artikler i huset, Skjeggen er streng og mener at han snart ikke har plass til å sove lenger. Men når vaffeljernet er ødelagt må det jo ut av huset, da må vi også ha et nytt – og i lys av dette har jeg fått klarsignal til å kjøpe death-star vaffeljernet jeg har siklet på siden .. første gang jeg så det.

Men, heretter holder vi oss til å mate fuglene ved Storavatnet. Hvilket Storavatn, spør du? Bergen har sånn fem av dem. De bruker ikke mye tid på å gi navn til vann her i byen. Vi tar altså det nærmeste. Der er ikke fuglene så innmari hissige, det er faktisk ikke alltid de dukker opp i det hele tatt når vi skal mate dem. Heldigvis er toåringer lett underholdt og kan stå ganske lenge og bare kaste stein/brød/kongler/votter i vannet for å lage plask.

De er fine sånn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s