Hittil har jeg tenkt at min superkraft er sjokolade. Jeg kan fortære uante mengder sjokolade på sjokkerende kort tidsrom, og jeg har enda ikke funnet min grense for nøyaktig hvor mye. Kake også. If there’s something cake, living in your fridge – who can you call? THE HAVKU! 

Men jeg tror kanskje ikke det stopper der. Jeg tror at jeg har en superkraft jeg ikke har tenkt veldig mye over før – jeg er nemlig nesten alltid tidsnok – selv når alle odds er i mot meg. Det er ikke lenge siden jeg innså at jeg hadde sprengt tidsskjemaet mitt for hva jeg rakk over en tidlig morgen, og ringte jobb mens jeg sprang til busstoppet og beklaget at jeg kom til å bli forsinket. Og så skjedde det noe magisk. Jeg gikk rett på den ene bussen som går rett til jobb – og den var raskere enn den noensinne har vært. Resultatet var at jeg spankulerte inn på jobb fem minutter før tiden likevel.

I dag følte jeg at jeg nådde enda en ny høyde. Fordi at når hunden har diaré og plutselig må vaskes, og barnet i mellomtiden leker i vannbøtten og blir våt, og lunsjnisten går i gulvet og sprer blåbær over alt – da er egentlig alle odds MOT at man skal levere i barnet i barnehagen (med matchende fletter i håret på begge to) og sitte på legekontoret nøyaktig på tiden. Men det gjør jeg. Jeg sitter her, som en engel, og flirer fortsatt litt av fjeset til barnehagepersonalet da min lille datter spankulerte inn i barnehagen og ropte «DIARÉ!». Det er ikke pent å le, men der har vi gjerne min antikraft igjen. Jeg ler på upassende steder. 

Nuvel. Jeg har to timer med strikking foran meg, og skal jobbe iherdig for å ikke kjøre strikkepinner inn i høyttaleren på legekontoret, SELV om de spiller julecd’en til Kurt. 

Jeg har nemlig hørt at det rynkes på nesen av sånt.