Jublet hjernen min, og våknet i grålysningen. Men noe stemte ikke. Arbeidsuken hadde vært for kort, det virket for godt til å være sant. 

Og det var det jo. «Det er onsdag», innså kroppen min, og krøp sammen i fosterstilling, forsøkte å skjerme seg mot virkeligheten. Onsdag er midt i uken. det er akkurat like lenge til den nye helgen kommer som fra den gamle forlot oss. 

Jeg kunne sovet mer. Men hjernen nektet, den valgte heller å plukke opp alle potensielle problemer den kunne finne, og vri dem rundt som skitne oppvaskkluter. Tidspress. Husarbeid. Borettslagsproblemer. Gudhjelpemeg borettslagsproblemer. Å være styreleder i borettslag er å daglig få trykket både  sin egen og andres udugelighet godt opp i fjeset.  

Til slutt ga jeg opp, rullet ut av sengen og siktet mot forfriskende morgentur. Det er onsdag. Og morgentur foregikk i øspøsregn, med en hund som kastet opp, en annen med diaré. Riktignok med et innslag av spenning, halvveis i turen så vi en stor, stor hund som spaserte løs på fortauet. Jeg stoppet, nølende. Kunne ikke se eier. Den kom nærmere, og jeg innså at den var en gammel kjenning. 

Halla, kompis! Kjekt å se at du overlevde jaktsesongen. Tenkte jeg. Og så oppdaget hundene ham og, og kjørte i gang abnormalitetsalarmen så det ljomet blant husene. 

Det er onsdag, pøsregn og godt mulig vi vekket noen. Jeg ville beklaget, men akkurat nå har jeg nok med å velte meg i selvmedlidenhet. 

Det er onsdag, jeg er på bussen til jobb, og noen prøver å hoste ut lungene sine. Thank you for sharing, nå kommer jeg sikkert til å ha lungebetennelse til jul. 

Kan noen finne en dobbel cappuccino?