Det er en overveiende sannsynlighet for at hunder man møter på venterom hos dyrlegen ikke er på topp i sin fysiske/mentale tilstand. De kan være syke, stresset, nervøs og alt på en gang.

Jeg sier dette fordi det ikke virker som om alle tenker over det. I alle fall ikke etter dagens besøk. Jeg hadde en skjeggete voff som var stresset etter å ha stått på undersøkelsesbordet og blitt trykket på av en fremme dame, skrapet i huden og i det hele tatt. Da jeg kom ut igjen satt det en dame med en gigantisk herremann av en hund der. Og han var fin og snill og alt det der, men jeg vet ikke jeg. Veterinæren er ikke den beste plassen for sosialisering. Likevel, hunden leide damen med seg bort for å si hei, og han var jo grei, så jeg tenkte de kunne få hilse. (Ja. Hunden leide damen. Hun dinglet etter som en våt oppvaskklut.)

Det er ingen hemmelighet at Unix har.. hva skal vi si? Litt begrenset mental kapasitet? Og dette toppet seg jo totalt i hennes hode. Hun eksploderte i lekelykke, hoppet og klynket og tok av som en rakett. Nok en gang; ikke rett plass for sånt. Jeg sa akkurat det til damen, og leide med meg Nixenaxen til andre enden av rommet. I mitt hode har jeg altså sendt ut et signal om at jeg syntes det var nok. Men jeg tror jeg er ganske ensom i mitt hode egentlig, for det neste damen gjorde var å sette seg ned, og så slippe ut alt båndet hun hadde så hunden fortsatt nådde bort til oss.

Unix var på dette tidspunktet superstresset, og hadde begynte å gjøre det Nixer gjør når de er stresset: Gjø. På ALT. Absolutt alt, spesielt ting ingen andre enn henne ser. Hun henter bjeffene sine langt nede fra tærne et sted, og hun bruker hele kroppen for resonnans. Det blir ganske mye lyd av sånt.

Hva er greien, damen? Klarer du ikke å holde igjen hunden eller bare gidder du ikke? For jeg klarer å holde min hund, og jeg synes ikke spesielt mye om din måte å gjøre det på. Jeg sa til henne at min hund var ganske stresset nå, og leide med meg Nixenaxen til andre enden av rommet igjen. Satte meg på gulvet med henne og forsøkte å roe henne med kroppsspråk. Dette fungerte faktisk, hun var på vei til å legge seg ned. Det fungerte i alle fall helt til dette idiotiske kvinnemennesket bare slapp båndet på sin hund. Hva pokker feiler det deg egentlig? I hvilken verden så det ut som om vi var mottagelige for sånt, der jeg satt og jobbet med å roe ned hunden?

Så, scenario: Gigantisk herremann av en hund kommer hoppende bort og fyrer av min raketthund igjen. I midten satt jeg, til forveksling lik Humpty Dumpty (like rund som jeg er høy om dagen) og lurte på hva pokker som traff oss.

Det er her sørlendingsmodellen jeg er bygget på kommer fram. Det er noe jeg nylig har innsett, når jeg mener at jeg er tydelig og streng, da er det ingen som egentlig skjønner at jeg er det – og jeg vedder på at det er mine sørlandske aner som forkludrer det hele. På Sørlandet hadde de sikkert gispet i sjokk over mitt neste trekk, nemlig. For jeg var sint nå, ordentlig sint. Og jeg hadde ikke tenkt å la være å uttrykke det. Jeg snudde meg mot henne med mitt strengeste blikk og sa «DET var vel ikke så lurt, var det vel?».

BOOM. Der fikk hun den! Tenker hun fortsatt sliter med å sovne jeg! Men.. muligens mest fordi hun var godt voksen og klokken er kvart over åtte. Det er bare jeg som er klar for å legge meg kvart over åtte.

Nuvel. Om det er noen som lurer; Det er ikke spesielt god hundeskikk/folkeskikk/noesomhelst å slippe hunden sin løs på venterommet hos dyrlegen. Om du noensinne er i tvil, bare. .LA DET VÆRE. Selv sørlendinger sprekker til slutt, og ingen sprekker så hardt som en sørlending.