Da er det vel på tide å gjøre det igjen, er det ikke?

Jeg synes jo ikke at jeg krever så mye, egentlig. «The things that I want, by Hilde Havku. A smoke. A whiskey. For the sun to shine. I want to sleep to forget. To change the past. My wife and baby girl back. Unlimited ammo and a license to kill.» Ja, ok, så er det ønskelisten til Max Payne. Jeg for min del er enig i dette med søvn og sol, og legger til «være frisk i mer enn tre sekunder av gangen». Er det så mye å be om? En knapp uke etter mitt fantastiske møte med omgangssyken (en uke hvor kroppen har funnet det for godt å våkne i firetiden og.. ikke gjøre noe fornuftig) så hoster jeg plutselig. Og det er sånne kjekke hosteanfall som gjør at jeg nå går rundt som en nittiåring fordi jeg har hostet løs noe i ryggen. Igjen. Jeg har full fyr i peisen og sitter under et teppe fordi jeg fryser.

Det kunne vært greit å være litt mindre høygravid og.

Jeg er klar over at jeg syter. Jeg bare bryr meg ikke. Akkurat nå er jeg bare prinsesse Drittleia liksom.

Det mest irriterende er at etter en uke med kykkeli-kuk-vær har det vært ganske fint i dag, og det hadde vært en perfekt dag å komme seg litt ut på. Jeg hadde avtaler og greier, skulle endelig komme meg litt ut av huset. Istedenfor sitter jeg inni huset, er grinete som en skikkelig grinete ting og kan ikke engang kose meg med sjokolade for jeg har ikke lyst på.

Darn it all to heck.