Jeg er a-menneske, hør mitt brøl. Jeg er laget for å stå opp tidlig, og for å være ute. Jeg er laget for å sovne til skapelig tid. Jeg er for rastløs til å sitte stille. Det er kanskje ikke så vanskelig å se for seg at jeg ikke er spesielt hyggelig å ha i hus når jeg hoster for mye til å røre meg, når lungene oppfører seg som et punktert trekkspill når jeg prøver å sove om natten og når det er skjeldne og vakre soldager i Bergen – og jeg sitter INNE. Føkkings inne.

I dag for eksempel, har jeg vært sur. Jeg var sur på legen min fordi han ba meg trekke pusten godt inn når han skulle sjekke den fancy pipelyden i lungene mine. Jeg KAN ikke trekke pusten godt inn, det resulterer i et fem minutters hosteanfall og det har mistet nyhetens interesse. Jeg var enda sintere da han viste tommel opp for crp-måling. Riktignok er det en god ting, det betyr at den er på vei ned – men det betyr også at det eneste jeg kan gjøre akkurat nå er å vente til dette går over. Har jeg sagt at jeg er ELENDIG til å vente? Jeg er sint for det og. Jeg var sint på dr Phil, fordi han er en ganske frastøtende fyr som later som han ikke er det. Jeg var sint på the Kardashians, fordi det burde gå noe som er verdt å se på dagtid. Jeg er sint på man-buns.

Men mest av alt, akkurat nå, er jeg sint på luen til Lothepus. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg vet ikke hvorfor alle i strikkegruppen  på facebook går bananas for å strikke den teite luen. Jeg synes ikke den er spesielt fantastisk, og nå har jeg sett hundre tusen av dem – og jeg skjønner ikke vitsen.

Kjære karma, kan vi bli enige om at vi ikke kan kjøre dette løpet stort lenger? For når jeg er kommet dit hvor jeg blir så sterkt provosert av luer og hårsveiser, da er det ganske langt opp igjen altså. Alt sinnet jeg bygger opp må slippes ut en plass – og jeg kan ikke trene det ut. Jeg kan prøve å strikke det ut, men jeg er i tvil om effekten. Så om vi skal fortsette sånn så kommer det bare til å rakne totalt for meg til slutt, og så kommer hele Fyllingsdalen til å preges av man-bun-klipping og Lothepusluekverking – og det er sånn kriger starter.

Jeg kunne sett fram til en god natts søvn, men nå har akkurat kveldshosten startet, så da tror jeg at jeg bare driter i å prøve det i det hele tatt og strikker hele natten i stedet for. Og så får Skjeggen bare leve med konsekvensene av det valget, selv om han ikke har noe skyld i det, stakkar.

God helg.