Jeg prøver å finne tærne mine så jeg kan klippe neglene mine. De er der nede et sted men jeg kan ikke se dem. Det går fint. Jeg bare peiver neglklipperen litt rundt og satser på at jeg treffer noe. Det er ikke det at jeg er lei altså, egentlig er jeg ikke det. Det er den gode siden ved lungebetennelse, da er man bare så sjeleglad for å kunne bevege seg igjen at alt annet blir bagateller. Men permisjonen har altså offisielt begynt, og det virker som om kroppen plutselig innså det og fikk det travelt med å følge etter. Plutselig kunne jeg ikke lukke jakken lenger, plutselig var det utrolig digg med støttestrømper og plutselig skrur jeg på platen med magen hver eneste gang jeg lener meg over komfyren.

Og det gjør at jeg innser det gjerne ikke er så utrolig lenge til det plutselig er enda et lite menneskebarn i huset. Jeg var jo på en måte klar over at det var utfallet hele veien altså, men jeg har ikke helt innsett det før.. nå. To av dem? Det går fint det, ikke sant? Eller? Skal vi få panikk nå? Kan jeg få salami snart?

Til forskjell fra forrige gang da, så har det vært svært lite magetafsing denne gangen. Enten så har ryktet om våte pekefingre i ørene på folk løpt foran meg, ellers så har folk blitt høfligere. Det er en god ting, det gjør meg utrolig mye mindre gretten. Forøvrig, Beyoncè, undervannsbilder er bare SÅ 2014. Dessuten er det skikkelig kaldt ute i februar, og noen av oss har ikke eget innendørs basseng. Trenger ikke det, trenger bare norsk natur og en skikkelig flink fotograf.

Jeg lover, det er absolutt ingen betakaroten innvolvert i min look, om noen var i tvil.

Nuvel. Jeg må logge av. Travel permisjonstid vettu, jeg har kaffe å drikke, kaker som må spises. Kanskje en sykehusbag som skal pakkes og, hvem vet. Det blir forresten ikke bag denne gangen heller. Forrige gang var det sekk, denne gangen koffert. Er det lov? For det HETER jo sykehusBAGen, men sist var det ingen som sjekket altså. Jeg tror ikke det finnes sykehusbagpoliti? Whatever. Kaffen er klar. Kos dere på jobb.