Ikke bare pakket damen på REMA varene mine i pose, jeg fikk kaffekoppen hennes og. Jeg vet at dette var en meget medmenneskelig ting å gjøre, jeg burde være glad og rørt. 

Men det eneste jeg klarer å tenke er at nå, Havku, nå har du sett bedre dager. 

Det stemmer nok, det, jeg husker det fra sist. Jeg begynner å si en setning mandag, men før jeg får fullført er det fredag. Jeg kan ikke ta ansvar for sånt, noen driver og spoler tiden framover. Be kind, rewind! 

Så kan man jo kanskje levende forestille seg hvordan det så ut da jeg hadde hentet i barnehagen. Med vognen til lillebror og storesøster på søskenbrett i den ene hånden, dukkevogn i den andre hånden, hetten nedover øynene og i pøsende regn. Jeg mistet tre busser før jeg ga opp og bare gikk hjem. Lillebror gråt og storesøster gråt og jeg sang «sur på tur» av Christine Sandtorv så høyt jeg kunne. Jeg tror ikke det gjorde veldig mye for å freshe opp mitt blide åsyn egentlig, den kaffekoppen var vel fortjent. 

Nå er turnen unnagjort, gudskjelov har toåringpartiet ikke kommet lenger enn å stupe kråke. Jeg henger altså enda med. Men neste semester må Skjeggen ta over, jeg tør ikke å gi meg i kast med treåringene.

Her er et pent bilde, fordi at av og til hjelper det å se på pene ting. I morgen blir alt bedre. Eller verre. Jeg gleder meg allerede.