comment 0

Et påskemirakel.


Jeg tror kanskje jeg gikk forbi et lite påskemirakel i dag.

DSC_0744

Men tydeligvis bare et lite et, siden vedkommende kun kastet fra seg en krykke før de gikk videre. «Jeg føler meg marginalt bedre, nå trenger jeg bare den ene krykken!» liksom. Kan være påsken, kan være placebo-effekten sola i Bergen har på folk. Jeg føler meg bedre selv, men det kan være fordi jeg har sovet semi-greit i et par netter nå. Jeg lover, de aller fleste småbarnsforeldre er et par kort fra komplett kortstokk mentalt altså.

Jeg hadde egentlig gitt opp tidligere denne uken, da begynte menneskebarnet tutekonsert klokken kvart over tre, og vrælte seg igjennom hele natten. I desperasjon foreslo til slutt Skjeggen å ta ham ut i bæresjal, siden han nesten uten unntak alltid roer seg ute i sjal. Etter et par timer med hysterisk småbarnsgråt lover jeg at man ikke lar mye være uprøvd, og jeg sprang rundt som en hodeløs høne for å finne sokkene mine i mørket. Heldigvis sovnet englebarnet i det jeg tråkket over dørstokken fra soverommet, så jeg slapp å gå ut – men gå måtte jeg. Jeg vet ikke hvordan han merker at jeg setter meg ned, men merke det gjør han altså, og den natten var ingen unntak. Prøvde jeg å sette meg ned tok det et sekund før han begynte å vri på seg igjen, og til slutt endte jeg opp vaggende midt i stuen med headset og film på telefonen og et håp om at barn 2 ikke vekket barn 1 med alt rabalderet. Og sånn sov han en times tid. Så gløttet han litt på øynene, trakk pusten og prosjektilgulpet. Han satt i perfekt vinkel for gulping, knyttet i sjalet med hodet mot brystet mitt. Splæsj sa det, og så var alle klærne mine besudlet av gulp. Ja, alle. Det rant ned igjennom singleten min og traff både buksene og sokkene mine på vei ned. Jeg vurderte å ikke gjøre noe med det fordi han sov så søtt og jeg hadde ikke lyst til å vekke ham fra det, meeeeen han tok avgjørelsen i egne hender, våknet til og startet konserten igjen. Så står man der da, klokken seks om morran, med gulp dryppende nedover og håper igjen intenst at barn 2 ikke vekker barn 1. Jeg kan love dere at jeg har sett freshere dager enn det der.

Men påskemorgen slukker sorgen ogsåvidere. De siste nettene har det vært bedre, og de siste dagene har og vært bedre. Skjeggen og jeg veksler på å være slitne og dritlei, og dermed er som regel ingen av oss i bølgedalen samtidig – god arbeidsfordeling altså.

Og som om ikke dette var mirakel nok for denne påsken, så har jeg altså klart å bli mildt solbrent. Ti sekunder med sol i Bergen var alt som skulle til, er det rart jeg holder meg i skyggen om jeg reiser sør for Kristiansand?

Nuvel. 2 av 2 barn sover for øyeblikket, og 2 av 2 hunder er på kjøkkenet og eter kjøttdeig fra gulvet. Det var med vilje. Jeg hørte lyden av at bilen fra Adams Matkasse stoppet utenfor og i panikk koblet jeg ut ringeklokken og kastet kjøttdeig utover gulvet, fordi om ringeklokken skulle gå av og hundene startet dommedagsvarslingen sin og vekket bare 1 av 2 barn, så kunne jeg kysset oboy-og-strikketimen farvel – og DEN har jeg ikke hatt på 6 uker eller noe sånt. Da blir det kjøttdeig til kvelds!

Sånn er det. Vi kan jo håpe at jeg husker å koble til ringeklokken i morgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s