Så, dagen etter forrige post begynte atten timer med av og på skriking. Det begynte klokken tre om natten og fortsatte til sånn ti om kvelden, med noe pause innimellom.  Man blir ikke særlig sliten av det altså. Man har ikke eggerøre mellom ørene og tårer i øynene og lurer på hvordan man overlever det. Men det gjør man. Delvis fordi man må, delvis fordi man har svigers som kommer joggende og avlaster akkurat når man trenger det mest. Og med «man» så mener jeg meg. Og Skjeggen.

Da har man ikke alltid kapasitet til å finne de rette kompromissene med toåringen, og så ender turen til barnehagen med at barnet ligger i en grøft uten støvler og HYLER mens man prøver å se ut som om det er helt normalt.

Men det var i går. I dag er historien en annen, både baby, toåring og mor har sovet nok, alle er blide og harmoniske og jeg har troen på at lyset i tunnelen ikke er toget. Men jeg tør ikke rope halleluja helt enda, vi så jo hvordan det gikk sist. Jeg venter atten år eller så med det.

Det morsomme her hjemme da, er at det er så utrolig mange faktorer som spiller inn. Når du springer rundt i stua og bysser på en illsint, liten krabat – ja så kommer det en hund joggende fra andre siden av huset bare for å stille seg rett foran beina dine så du er nødt til å snuble i den. Jeg vet ikke hvordan begge hundene våre ble sånn, men de har altså spesifisert seg i å gå i veien. Gaia plasserer seg til enhver tid sånn at du snubler i henne. Unix legger seg alltid der du skal sette føttene for å komme opp av sofaen. I det siste har hun utvidet repertoiret sitt og begynt å ligger rett under det nederste trinnet i trappen. Nevnte jeg at bæring av unge innebærer begrenset sikt?

Nuvel. Jeg skal legge meg. Skulle det gå til hundene (a-hahaha pun intended) i natt, har jeg i alle fall tenkt å ligge i forkant med søvn! Selv om jeg allerede egentlig ligger i etterkant. Right. Dette har sluttet å gi mening. Takk for meg.