Fitbiten min sier at jeg er to skritt fra dagens mål. Og det er innmari synd, for jeg ORKER ikke å reise meg for å gå dem nå. Det er stille i fjøset, for pokker, to av to unger sover, to av to hunder er dritsure fordi jeg er fem minutter over foringstid. Og jeg har dumpet ned i sofaen og satt på the Amazing Spiderman på Netflix. Her må jeg bare få sitere «an Idiot Abroad»: Amazing Spiderman? La meg få bedømme det. Jeg sier den helt gjennomsnittlige Spiderman. Hvordan klarer man å gjøre en film om en superhelt med disse evnene så til de grader lite interessant?

Uansett da. Jeg kan ikke gå to skritt til i dag, jeg har det ikke i meg. I tillegg har jeg et sår helt ytterst på tungen som er utrolig irriterende, og sangen til Daniel Tiger på hjernen. Det er pokker ikke lett å være meg, forfatterene av barnetv-musikk har mye å svare for altså.

Det kan være du lurer på hvorfor jeg har bilde av en struts her. Det lurer egentlig jeg på også. Det eneste jeg vet er at noe av det skumleste i hele verden er når du snur ryggen til to strutser, og så hører din kjære rope «pass deg pass deg!», snur deg igjen og ser at to av strutsene plutselig står rett bak deg. Bak et gjerde, riktignok, men de har i grunnen ganske lange halser. Hadde jeg tatt tre skritt bakover hadde de fortsatt nådd meg liksom, og de så ut til å ha en forkjærlighet for hestehaler.

Og der. Der MÅ jeg faktisk gå de siste to skrittene, for sushien min ble akkurat levert på døra. Og jeg kan vel ikke be det stakkars budet om å komme inn, gå sikksakk mellom sultne hunder (som helt klart spiser sushi, ikke sushibud, men det kan være skremmende nok) og levere det til damen som ligger flatt på sofaen med gulp på fire forskjellige steder på genseren. Jeg sverger, ingen av mine klær overlever mer enn en dag. Genseren er gulpet ned. Denne gangen traff han ikke buksen, så jeg løste det ved å søle yoghurt nedover hele det ene beinet. Man kan ikke utsette sushibud for sånt.

Og med det, fitbit, vinner du igjen. Jeg går de siste to skrittene. Og stapper i meg sushi. Og er fornøyd på generell basis fordi verden er lysegrønn akkurat som håpet, og helgen er fin og toåringen plantet verdens største kyss på nesen min før leggetid.