Av og til kan man sette hodet på pause. Jeg står på bussen, og babyen sover. Det er kaffe i reisekoppen min, og midt i all støyen på bussen finner jeg meg selv plutselig i en øy av stillhet. Ingenting som egentlig står på planen. Ingen stress over en baby som skriker. Og det er kaffe i reisekoppen min. Pulverkaffe riktignok, for det var ikke rom for å lage vanlig kaffe. Men det er kaffe. Koppen er varm i hånden min, og jeg ser ut vinduet. Midt i all støyen på bussen er jeg helt for meg selv i mitt eget hodet. Jeg ser på regndråpene på ruten. Jeg ser gatene i Bergen gli forbi utenfor. Jeg ser på babyen som fortsatt sover, og jeg tar en slurk av kaffen min.

Den smaker kaffe-ish, litt bitter, mildnet av melk og en liten dæsj oboy. Med en liiiten ettersmak av zalo. Jeg burde kanskje skylt av den nøyere  da jeg vasket den.

Jeg burde kanskje gått av bussen, siden stoppet mitt forsvant for to holdeplasser siden.

Sånn kan det gå når man logger av hjernen, når man egentlig burde fulgt med på hvor man var i verden. Det er problemet med spedbarnsperioden, når man først senker skuldrene og slapper av blir man så hinsides avslappet at det er rett før man går rett i koma. Det finnes bedre tidspunkt å gjøre det enn på bussen altså.

Sånn er livet. Ein busstur kan’kje vare evig, veit du.