Jeg er blitt skikkelig stæmmis på nærmeste coop. Sånn at personalet hilser på meg når vi treffes på bussen liksom. Kan ha noe med å gjøre at jeg var der hver dag og maste om at de måtte ta inn kaffeskyr en periode. Kan være fordi jeg trør ned dørene der for å hente pakker. Et par av dem har sluttet å spørre meg om legitimasjon liksom, vet hvilket navn de ser etter og alt.

I dag skulle jeg gjøre Skjeggen en tjeneste og hente hans pakke – det hender nemlig det er pakker til han og. Stod der med junior på armen, og mannen bak disken strålte opp. «Dette tror jeg er andre gangen jeg ser han der, han er alltid gjemt nedi sjalet når du kommer!». Jeg skulle til å svare noe hyggelig. Men så ble jeg distrahert av ansiktet til junior. Øynene i kryss, munnvikene skrått nedover og svært konsentrert ble han sakte knall rød i ansiktet. Hjernen min satte i gang soundtrack med en gang, og jeg nynnet «jeg sitter på en bombe, og jeg venter» inni meg. Med tilhørende grynting fyrte junior av en sprakbajs av dimensjoner.

Den fine greia med maltekstrakt og babyer er at det blir fart i sakene. Den dårlige greia er at det blir så fart i sakene at bleien ikke rekker å ta imot. Med et lite hvin holdt jeg junior litt ut fra kroppen og avslørte en stor, gul bajseflekk midt på den hvite tskjorten min. Jeg kikket opp på babyen. Han smilte, og prosjektilgulpet. Sånn går det når man tar for hardt i. Jeg kikket på den hyggelige karen bak disken og sa «ja, ha en fin dag da!» mens jeg inni meg tenkte at på ETT eller annet vis ER dette Skjeggen sin feil. Som han sier i go’morgen yoghurt-reklamen – DET VAR GRABBENS FEL!

Pokker ta deg, mandag, jeg skal ha pannekaker til middag og legge meg klokken ni! Og bare tanken på det gjør meg så lykkelig at du ikke vinner uansett!