For ørti tusen år siden krabbet det et par vikinger i land på en forblåst øy i nord, klødde seg i skjegget, kikket på hverandre og sa: «Vi skal ikke bare.. BO her da? Det er jo ingen andre her?» og uten å tenke over at det kanskje var en grunn til akkurat det, så ble de boende. I mangel på sollys ble de noen bleike rakkere som ikke trengte mer enn tre og et halvt minutt med sol før de fikk akutt d-vitaminoverdose, ble solbrente og holdt på å krepere. Dessverre for dem fantes ikke betakaroten den gangen, det kurerer etter sigende nesten alt utenom meslinger.

Uansett da, spol fram noen år til dags dato. (Legg merke til at jeg ikke spesifiserer hvor mange, jeg har virkelig ikke peiling.) Etter å ha mast om at jeg vil ha sommerdagen min helt siden halv april, så kom den altså med et smell i dag – og da kom jeg plutselig på noe jeg helt hadde glemt. Jeg fungerer jo ikke i sol og varmt vær. Jeg trenger egentlig bare at det ikke regner jeg, så er jeg fornøyd, men i steikende sol blir jeg solbrent bare jeg tenker  på å gå ut, og mekanismene i hjernen min smelter sakte, men sikkert sammen. Jeg er viking, jeg tåler ikke sol!

Og da går det jo bare sånn som det må gå da. Midt i gavepakking og baking og en dæsj gulvvask plukker jeg med meg et par skitne sokker, strener bestemt ned til badet, løfter dolokket og kaster dem i do.

Jeg stod der litt, kikket ned på dem og lurte på hva i alle dager det var som skjedde der. Sokker i do? Altså, sokker.. i do? …hvorfor..?

Jeg har ikke noe godt svar. Det bare ble sånn. Jeg kan ikke gjøre annet enn å konstantere at det er et harde bud å være en av mine sokker altså. Og at det blir julepapir på gaven i år også. Man kan ikke kreve for mye av en stakkar!