I dag bajset hundene synkront, rett ved siden av hverandre. Jeg ga meg selv en high-five, trengte bare å gjøre plukkeprosessen en gang – jeg liker når ting er effektivt. Og så trengte jeg bare å bruke en bajspose. Og her begynte tanketoget mitt å kjøre. Hver dag i alle kriker og kroker i verden står det et menneske med en plastpose i hånden og venter på å plukke opp skiten etter sin firbeinte venn. Når du tenker over det er det jo totalt absurd. Vi putter noe som i beste fall regner vekk etter en stund (i verste fall forsvinner under skoen til en eller annen stakkar og blir vasket vekk i bannskap) oppi en pose som bare aldri, aldri forsvinner. Vi gjør søppel ut av noe som egentlig kunnet vært fornuftig for gressplenen det ligger på. (Noen av oss henger det til og med til pynt oppi trærne. Det finnes et spesielt helvete for de som gjør det.)

Vet at jeg hadde et bilde av hundebajs i arkivet. Det er vekk. Her er hundebajsprodusenten istedenfor.

I det jeg skriver dette kan jeg nesten føle harmen til alle som hater hundebajs langs gaten bygge seg opp, og for all del, jeg forstår jo at vi ikke bør la skiten flyte fritt i by og på fortau, men etter alt fokuset det har vært på å bruke mindre plast føles dette plutselig så feil. Ingen, absolutt ingen nevner hvor mye plastboss det blir av hundeposer.

Så hvilke valg har vi? Plukke opp, og bli hatet av miljøet. La det ligge, og bli hatet av samfunnet. Plukke det opp og henge det i trærne og bli hatet av alle – gudskjelov er jeg bedre stilt enn de som gjør det i alle fall.

Må virkelig slutte å resirkulere bilder. Men hvem har tid til å gjøre sånt som dette nå om dagen??

Jeg har googlet biologisk nedbrytbare hundeposer. De er tre ganger så dyre, og om jeg kjøper dem kommer sikkert en eller annen bedreviter (Skjeggen. Neida. Joda. Glad i deg.) til å snakke om at man må se på om produksjonen av disse er mer eller mindre skadelig for miljøet enn de andre og så sette regnskapet sammen og sammenligne. Jeg har ikke forutsetning for å gjøre det. Jeg bare kjenner at det å putte hundebajs i plastposer plutselig er noe som plager meg mer og mer. Og jeg har ikke nok sokker til at jeg kan bruke dem hele veien heller. Og sokkene mine er det sikkert en eller annen underbetalt stakkar i langtbortivekkistan som har sydd for en tiøring eller noe, så det er jo uansett ikke et godt alternativ.

Så, konklusjonen? Jeg slutter å plukke opp bajsen.

Neida. Ta det med ro. Jeg har ingen ønske om å bli lynsjet helt enda. Jeg får heller gå til anskaffelse av svinedyre, nedbrytbare poser, og om det er bedre for miljøet eller ikke har jeg uansett bedre samvittighet. Som en slags avlat. Hvorfor sluttet vi med avlat igjen? Og bli supernøye på å vaske all plast og resirkulere. (Trenger ikke egentlig vaske yoghurtbegre, de har det med å forsvinne, og så finner jeg dem igjen gullende rene i hundesengen.) Oooog ta med egne poser til butikken. I tøy. Eller papir. Skjønt, papir er en innmari dårlig idè i Bergen.

La oss satse på at det ikke er for seint, og at alt går i dass uansett.