Permisjonstiden bruker man til å bånde med babyen. Få huset på stell. Få livet i gang igjen.

Og Zelda.

Forrige permisjon spilte jeg Zelda. Denne permisjonen kom det plutselig et nytt Zelda-spill, og når ting endelig begynte å roe seg baby-messig logget jeg på. Og du søte tid, jeg har ikke vært så hektet på noe siden tidlig World of Warcraft. Tanken på å leve en sommerferie uten Zelda resulterte i et raskt bytte av konsoll – nå spiller jeg på nintendo switch, og den kan bli med over alt. Dessverre er Breath of the Wild akkurat så fengende at jeg jo ikke får ha det for meg selv. Ikke bare hang Skjeggen seg på, så jeg må dele spilletiden min med ham, men på hyttetur fattet både nevø og niese interesse. Det resulterte i strengt tidsskjema, de fikk låne en time hver på dagtid, med klar melding om at når mine unger var i seng var det onkel og tante sin tur. Du vet du er hektet på noe når du heller har lyst til å se på andre spille enn å se på tv når det ikke er din tur. Du vet du er hektet på noe når du våkner og har en strålende idè til taktikk for neste boss. Ingen fare, kjære, gå på trening du, så spiller jeg Zelda passer jeg barna!

Så for øyeblikket består livet mitt av Skjeggen, treåringen, babyen .. og Zelda. Livet kommer til å bli tomt og trist når jeg runder det spillet. I går prøvde jeg å ta på meg rene klær, men så ble jeg tisset på og gulpet på, og så sovnet babyen og jeg ville bare ha en liten spillepause. Tok ett skritt tilbake og så på meg selv, der jeg satt med bustete hår og flekkete klær, og innså at dette ikke så helt bra ut. Men jeg er heldigvis ikke der hvor det går utover min personlige hygiene, jeg dusjer en gang i måneden jeg, enten det trengs eller ikke.

Kanskje jeg burde begynne å jobbe igjen snart.