Fem minutter etter at jeg startet denne dagen, tråkket jeg i hundespy. Det er da du vet at det kommer til å bli en av de dagene. Ingenting kommer til å gå knirkefritt når dagen starter med at du tråkker i hundespy. Og det gikk liksom slag i slag det der, jeg fant fram en pakke splitter nye truser til den bleiefrie treåringen med en tanke om at det ville gi en god start på dagen. De var feil. Det eneste hun ville ha var Hello Kitty-trusen. Som jeg visste nøyaktig hvor var – inni berget av ubrettet klesvask (KAN JEG FÅ EN AU PAIR SNART ELLER??). En halv utgravning seinere dro jeg gledesstrålende fram Hello Kitty’en, men innen den tid hadde hun bestemt seg for at det var nå i alle fall ikke den hun ville ha.

På dette tidspunktet begynte babyen å kjede seg. Når han kjeder seg skriker han. Så høyt han kan. Og er det noe den gutten kan, så er det å skrike altså. Det blir ganske mye lyd av sånt på et lite bad.

Til slutt endte vi opp med et par av de første trusene jeg kom med, og resten av klærne snek seg på en etter en. Treåringen valgte seg hårstrikker selv, og ba om fletter. Jeg satte henne foran speilet med tannbørsten slik at hun kunne pusse tenner mens jeg flettet håret. Etter å ha kjempet meg igjennom å flette to franske fletter på en treåring som ikke har evne til å stå stille mer enn ett halvt sekund om gangen, raknet det igjen. For det var jo ikke franske fletter hun ville ha. Og det kunne hun jo ikke sagt ifra om da jeg begynte å flette den første fletten, enda hun så på i speilet. NEIDA, hun er tre år, så hun ventet til jeg hadde flettet meg igjennom begge to før hun med et ramaskrik proklamerte at det var FEIL.

Babyen kjedet seg fortsatt. Trommehinnene mine gråt.

Right. Ut med fletter. Løfte opp baby. Prøve å flette mens jeg løfter baby. Innse at det ikke går. Glemme at bæresjal finnes og legge baby ned igjen. Skriking tiltar. Oppstart av nye fletter. Disse ble til alt hell godkjent.

Men så kom vi oss ut av døren da. Og det var sol. Treåringen var strålende lykkelig fordi hun hadde fletter og fikk sykle til bussen. Babyen satt i bæresjal og kikket på verden med et tannløst glis, han kjedet seg ikke lenger. Og vi kom til busstoppet akkurat i det bussen kom dit også, bussturen var så idyllisk at den burde vært postet på instagram, og vi landet i barnehagen og var smilende og fornøyd alle sammen. Jeg hadde en mindre facepalm da jeg innså at jeg hadde lagt regntøyet til treåringen i vognen til minsten, for så å bestemme meg for å ta bæresjal i stedet for, så jeg er mammaen som leverte ungen uten regntøy. I BERGEN. Regnrekord-hurra-vi-råtner-Bergen. Jeg holdt på å klemme barnehagepersonalet som smilte og sa at det var ikke noe stress, de hadde lånetøy. En sånn halvklam klem som varer akkurat litt for lenge til at det er komfortabelt for noen av de innvolverte. Heldigvis klarte jeg å styre meg. Hvordan har de alltid roen på alt? Ikke bare en hel haug unger, men forvirrede foreldre i tillegg? Ikke vet jeg.

Jeg trippet ut derfra igjen, akkurat tidsnok til å hoppe på bussen hjem igjen, og babyen holdt seg våken helt til vi kom hjem og sovnet i det jeg la ham. Så plutselig sitter jeg i total stillhet og drikker varm kaffe og solen skinner fortsatt. Pulverkaffe, men fortsatt kaffe. Om noen gidder å sponse meg med en aeropress så hadde det vært fint – har dere virkelig samvittighet til å la en stakkars småbarnsmor drikke pulverkaffe? (Jeg tar det tilbake, jeg tror ikke jeg klarer å omtale meg selv som småbarnsmor enda, den hatten passer ikke. Men jeg tar gjerne en aeropress om noen har en til overs.)

Og jeg har faktisk såpass troen på denne fredagen at jeg tror jeg bare signer den, jeg. On a sidenote, jeg hadde helt glemt at babyer kunne prosjektilbajse. Jeg har blitt ganske flink til å huske at babygutter kan nå imponerende høyder når de tisser på stellebordet, men jeg hadde HELT glemt at alle babyer kan skyte ut bajs i rakettfart og nå imponerende lengder der og. Kan betrygge alle om at selv om jeg befant meg midt i skuddlinjen kom jeg meg ubesudlet unna.

Hurra for helg.