Plan for dagen: Levere treåring i barnehagen, trille baby under sovetiden, og når han våkner gå og trene. Levere treåringen gikk akkurat så smertefritt som det gjør når hun har fått polarbrød i matboksen og ikke kan komme seg til frokosten fort nok. Neste post, få baby til å sove.. vel, det er ikke alltid like lett. Han var dødstrøtt, men som alle barn siden tidenes morgen vil han jo ikke gjøre som mor sier og sovne, neeeida. Når de blir store nok skal jeg få dem til å pugge teksten til Mother Knows Best.

Nok om det. Etter å ha trillet i tre kvarter med en småsur, drittrøtt baby bestemte jeg meg for å søke tilflukt på et busstopp og amme. Det pleier jo å gjøre susen. Og det gjorde det også, øynene ble mer og mer slørete og begynte å sige igjen (på babyen altså) og jeg begynte å tenke at tiden var inne for å legge ham i vognen igjen.

Og så kom fjerde klasse fra nærmeste dusteskole for å ta bussen. I løpet av tre og et halvt sekund var vi omgitt av hundre tusen unger (det hørtes i alle fall ut som hundre tusen), og guttungen var plutselig pling våken igjen. Og heiv seg rundt for å se hva som skjedde. Og jeg fikk det innmari travelt med å rulle inn utstyret og ikke spyle ned kontaktlæreren med morsmelk. Tyypisk min flaks.

I en forrykende fart pakket jeg junior ned i vognen og freste ut derfra. Jeg kan ikke garantere at jeg ikke rullet over noen tær i farten, men det vil kanskje lære framtidens håp at de lager plass på fortauet når folk vil forbi. For det er de ikke så innmari gode på. Ingen er gode på å lage plass på fortau egentlig. Tenk om alle bare hadde fulgt høyreregelen på fortauet akkurat som når man kjører? Og forbikjøringsreglene? Så hadde vi som ikke har lyst til å tilbringe hele dagen på fortauet mulighet til å komme oss i mål før neste årtusen, liksom.

Uansett, drit i det, det e’kje det som e viktig her. (Sitat Dagfinn Lyngbø.) Mirakuløst nok begynte øyelokkene til babyen å glippe etter ti minutter. Jeg øynet treningsmuligheten glimre i det fjerne. Babyen sovnet. Jeg high-fivet meg selv, satte på lydbok og nøt livet i fem minutter. Og så møtte jeg neste hindring.

Kroppen bare «næææææææææææh skal vi dumpe avfall a? ja det skal vi!». Yes. Ingenting er så herlig som å være langt hjemmefra på trilletur og innse at man må på do. Riktignok var jeg ikke veldig langt fra nærmeste kjøpesenter, men så er neste dilemma da – MIN unge sover IKKE om vognen plutselig stopper. Nei, sånne unger får ikke jeg vettu, ikke at jeg er misunnelig på de kaffeslurpende bastardene som har sånne unger. Neida. Så valget? Gå på do, vekke ungen, aldri i livet få ham til å sovne igjen. Eller knipe igjen den neste timen. Nei, det var ikke noe valg, kroppen funker ikke sånn.

Det gikk som det måtte, babyen våknet med et intenst VRÆL mens jeg satt på do, og fortsatte til jeg var ferdig. Jeg vet ikke hvordan folk får dette med baby til å virke så himla glamorøst, det er i alle fall ikke det når jeg gjør det! Jeg så for meg en lang formiddag med trøtt og sinna baby, og .. ingen trening. Hurra.

Men igjen, mot alle odds – jeg trillet i ti minutter til, og .. han sovnet. Det har aldri skjedd før. Og tidsmessig kunne jeg fortsatt rekke å trille til han våknet SAMT rekke barnepassen. Med friskt mot siktet jeg mot det.

Og det gikk egentlig strålende. Meeeen.. da han våknet hadde jeg vært ute og trillet i TO TIMER inkludert levering i barnehagen. Og spist EN skive. Jeg var sulten og sliten og kaffetørst. Og så rullet bussen hjem opp på siden av meg. Jeg tok det som et tegn fra oven jeg, rullet inn på bussen før jeg visste ordet av det.

Det blir trening en annen dag. Man må bare innse at ting ikke alltid blir som man planlegger.