Å være forelder gjør meg irrasjonell. Totalt, meningsløst irrasjonell. Disse små menneskene tar så himla stor plass (det må være all lyden de lager). Plutselig våkner du en dag og finner ut at hovedfokus i livet ditt ikke lenger er stratos, men å få ungen til å smile. Og stratos. Ca 40/60 fordeling. 

Det gjør underlige ting med reaksjonsmønstrene. Jeg satt på bussen på vei til svømming med treåringen forleden, og etter at bussen hadde stått bom stille i en tunnel i en halv time, måtte jeg bare innse at tidsskjemaet mitt var totalt dødt. I denne trafikkorken hadde vi ikke en sjanse i havet til å nå svømming.

Det står på topp ti-listen min over ting jeg ikke har lyst til å fortelle en treåring. 

Jeg sjekket nettet, og fant ut at noen hadde mistet et hjul på en tilhenger i en annen tunnel, og dermed lammet hele trafikken på dette strekket. Og så tok jeg mot til meg og forsøkte å forklare dette for treåringen. 

Og hun ble lei seg. Ikke sånn høylydt,ufordragelig, sint lei seg- nei, det var trist og hjerteskjærende gråt mens hun krabbet opp i fanget mitt for trøst. 

Det er her det irrasjonelle kommer inn. Inni meg visste jeg at stakkaren som mistet hjulet sitt sikkert ikke hadde verdens beste dag. Men jeg satt der og var aldeles rasende på vedkommende, med et sterkt behov for dra ham (jeg nekter å skrive HEN.  Det blir en han.) etter ørene fram foran min lille øyesten så han kunne se hva han hadde gjort. Hva pokker skulle han liksom kjøre rundt og felle hjul for? I Fløyfjellstunnelen i rushet? Det burde være et minstekrav at alle hjulene på bilen sitter fast liksom, spesielt om du er ute i rushet. You made my little girl cry, you bastard. 

Jeg burde sikkert hatt sympati med ham. Det er sikkert ikke kult å stå fast i Fløyfjellstunnelen med frittgående hjul. 

Men det skulle han tenkt på før han ble født.