På søndag var det etter sigende «Skillingsbollens dag» i gamle Bergen. Jeg aner ikke om det er en nasjonal greie, men det ble nå slått opp i et arrangement på facebook – og en hel haug småbarnsforeldre lyste opp som juletrær og tenkte at DET var en PERFEKT måte å tilbringe søndag fra 12-16. Ute. Bolle. Unger som er opptatt uten at man trenger å gjøre så mye for det.

Vi kom dit rundt ett- halv to. Da var det tomt for skillingsbolle. Jeg mener, TOMT FOR SKILLINGSBOLLE? På skillingsbollens dag? Ja, jeg ser jo at de skriver skillingsbollEN, men jeg hadde ikke forventet at det faktisk bare var .. en bolle. Ungene ble ikke spesielt skuffet av det liksom. Det duskregnet, vi var våte og høstforkjølet og .. vi hadde ikke bolle. Det toppet seg litt da en dame med en stor kurv boller ble observert, og håpet steg. Men på forespørsel viste det seg at de bollene, de var kun til de som jobbet der.

Til alt hell hadde jeg en kontakt som hadde vært på plass da det åpnet, og hadde en bolle til overs. Jeg tilbød treåringen den, men hun ble så forbannet over at det ikke var gult i den at hun sparket av seg støvler og sokker hylskrek. Omtrent som meg da jeg skulle vaske trekket på bilstolen til junior og fant ut at det ikke går an å løsne det fra stolen. Du får det NESTEN helt av, men når du tror du har fått det av oppdager du at den siste fliken henger fast i en hempe som er relativt viktig for setet, og som ikke kan løsnes på annen måte enn å KLIPPE det løst. Seriøst? Hvem lager barneutstyr som ikke kan vaskes på seksti grader i maskinen liksom? Darn them all to heck. Uansett ingen tvil om hvor barnet har temperamentet fra. 

Nuvel, sulten tok oss og vi gikk videre til fiskerimuseet, som også hadde en eller annen form for dag. Sandviksbodenes dag? Et eller annet? Jeg vet ikke, vi var der bare for maten. Det var det visst flere som var, for museet var nesten tom for ALT av mat. Altså, jeg tenker at om man lager et arrangement, så må man nesten forvente at det kommer folk. Hvis ikke, kan man godt la være å lage arrangement i det hele tatt.

Det ble gryterett, det eneste som var igjen. Jeg var SÅ nær på å få meg et stykke eplepai og, men dessverre kjøpte han foran meg i køen det siste stykket – og det var tomt for ALL annen kake og. Utfluktsmessig hadde vi det kjekt altså, men skillingsbollemessig var det en fiasko. 

Jeg tok det med stoisk ro, jeg. Hadde sjokolade i kjøleskapet hjemme. «Men», tenker du kanskje, «den sjokoladen hadde jo Walter signert, den kan du jo ikke spise!»

Joda. Det går fint. Trust me, I know what I’m doing.