comment 0

De bannade ap-rosene.


Valget er over, det er til og med gammelt nytt – men jeg henger litt etter om dagen. Jeg hadde nemlig noe å si og fikk ikke tid til å si det, så nå kommer min valg-klagesang. Det har ingenting med politikk å gjøre, men GUD FRI MEG FRA VALGKAMPSTÆSJ! Hvor jeg enn rørte meg kom det joggende en eller annen for å prakke på meg noe. Og det ser kanskje hyggelig ut med smilende ap-person som deler ut vakre, røde roser.

Men når jeg beveger meg ute har jeg som regel baby i en hånd, treåring i en annen hånd, stelleveske og muligens to hunder og tre fulle bajsposer. MED HVILKEN HÅND HAR DU TENKT AT JEG SKAL BÆRE ROSEN EGENTLIG? I kjeften? Den har faktisk torner, det finnes ikke noe mer upraktisk blomst å bære når du har hendene fulle fra før. Jeg liker ikke engang blomster, jeg rår ikke med dem. Jeg putter dem i en vase, og plutselig når jeg ser på dem tre uker senere er de stein døde. Og ikke kom og fortell meg at «du kan jo bare si nei takk», for jeg prøvde det. Jeg sa neitakk til tre roser på under ett minutt, hvorpå fjerdemann kom joggende og brølte «VI MÅ GI EN ROSE TIL MOR! MOR MÅ HA EN ROSE! Du SKAL ha en rose.» og før jeg visste ordet av det hadde jeg en rose stappet inn i hånden. Den ble forøvrig stappet ned i en vase på et kafebord. Godt kamuflert blant plastblomster. Tipper de blir overrasket når en av plastblomstene deres plutselig dør.

Inntil nylig tenkte jeg ikke over hvor problematisk det er at de gir ut ballonger heller. Man har med seg tre barn, de får en ballong hver. En av ballongene sprekker, ett barn er bunnløst fortvilet og de resterende to leker krig med de gjenværende ballongene. Du visste kanskje ikke at en ballong på en plaststang kan brukes som våpen? Now you know. Og så synes jeg det er noe fryktelig feil med bildet av små barn som springer rundt og reklamerer for politiske partier.

Nei. Pokker heller. Heretter stemmer jeg kun på de som gir ut mat og kaffe. Gjerne ting som er store nok til at ungene får munnen for full til å kunne snakke. Noe som ikke krever at jeg må bruke ekstra armer (for det har jeg ikke) eller ekstra energi (for det har jeg heller ikke).

Fire år til vi må lide oss igjennom det neste gang. Pust med magen.

IMG_20170906_123207_257

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s