Det er litt inspirerende å se de som virkelig kan sykle fyke av sted. Det inspirerer meg til å grave fram hjelmen selv, og sykkelen. Og sykkelvognen. Ikke at jeg egentlig så noe av vm-syklistene, jeg hater å bevege meg i folkemengder og unngikk alt av VM så mye jeg kunne. Jeg trødde litt i byen i forkant og etterkant og lot som det var etter apokalypsen altså (hurra for bilfritt sentrum), og jeg kjørte forbi noen supportere i Loddefjord – men jeg har ikke egentlig sett noen syklister.

Nå er jeg jo lykkelig hverdagssyklist da, så det skal ikke så mye til før jeg blir inspirert til å sette meg på pedalene. Jeg hadde syklet selv om det ikke hadde vært VM og jeg. Og her kommer en bøtte selvskryt, jeg sykler til barnehagen med sykkelvogn og to unger! .. kan vel være ærlig nok til å innrømme at det er nedover nesten hele veien da, så innmari imponerende er det kanskje ikke. Men helt på slutten er det en kort, men hard oppoverbakke, og de siste to gangene jeg har syklet har jeg kommet meg til topps uten å gå av sykkelen! Jeg var ganske stolt og fornøyd første gangen, det er belønning i seg selv – men så får jeg i tillegg vill jubel og masse skryt fra treåringen i vognen. I det hormonhelvete ammetåken medbringer er det nok til at jeg snufser litt ekstra en gang eller to, det er helt håpløst altså.

Jeg har forresten gitt mitt bidrag til sykkel-VM da. Jeg skulle handle brød på lørdags morran, og så på veien en stakkars politimann som var plassert ut ved tunnelen i Fyllingsdalen for å passe på. Lurer på hva man må gjøre galt for å ende opp der jeg. Uansett da, så tenkte jeg at DET fortjener en oppmuntring. Så jeg kjøpte en muffins på veien. (Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe en donut, fordi at politimann og donut, haha, men Spar har ikke donuts på lørdags morgen. Bitches.) Tenkte det var hyggelig. Men DET ble bare ubeskrivelig KLAMT. For det ble veldig for tydelig at denne politimannen IKKE hadde lyst på muffins i det hele tatt. Og jeg stod der som et nek med en muffins i en utstrakt hånd, og tenkte at pokker heller, jeg kan nå i alle fall ikke ta den med meg og gå igjen, folk ser jo på det her. Så jeg stod nå der og smilte som en tulling, med muffinsen utstrakt og prøvde å utstråle så godt jeg kunne at jeg ikke kom til å gå min vei, og at det beste for alle vill være om han bare ga seg og tok imot, istedenfor å prøve og komme på flere dårlige unnskyldninger, før alle i mils omkrets døde av ren flauhet.

Til slutt mumlet han noe om at han vel ikke kunne si nei. Jeg svarte «nei, det kan du nok ikke», trykket muffinsen inn i hånden hans og plantet headsettet mitt på ørene for jeg tørket vekk. Får vel bare prise meg lykkelig for at jeg ikke ble arrestert for bestikkelse av offentlig tjenestemann, og om jeg hadde vært et dårligere menneske lagt til at jeg skjønte hvorfor han var plassert i ensom majestet ved tunnelen i Fyllingsdalen. Men jeg er jo ikke dårlig menneske, så jeg håper heller han fikk en fin, lang, varm dag i solen.

I morgen er det meldt 50 mm regn. Jeg lurer på om jeg må ha redningsvest når jeg sykler til barnehagen.