Det kan være hodet mitt som dunker. Dunk dunk dunk. Lyden av koffeinmangel, søvnmangel og andre mangler. Dunk dunk dunk. Lyden av en Bring-sjåfør som faktisk leverer noe på døren – tre minutter etter at babyen endelig har sovnet. Ringeklokken virker ikke, så det dunk dunk dunkes på døren i stedet for. Dunk dunk dunk. Lyden av hjertet mitt når jeg holder pusten om natten og prøver å være så stille som mulig så babyen ikke skal våkne, igjen. Han våkner alltid.

Dunk dunk dunk. Det er ingen av delene. Det er bikkja som står nede og stanger hodet i døra til barnerommet. Hun har nemlig funnet ut at hun godt kan ligge og sove i barnesengen, heller enn i sin egen seng. Og døren til barnerommet glir opp om man stanger i den, om foreldrene ikke husker å dra den ordentlig til. Som i går kveld, da ungene var i seng og jeg heiv meg rundt og tappet i badekaret. Hadde akkurat plassert meg oppi og senket skuldrene litt da jeg hørte DUNK fra gangen. Og så MAMMAAAAAAAAAAAAAAA!. Er det noe eldsten hater så er det at hundene kommer inn etter at hun har lagt seg. Nå har jeg dratt døren til. Dunk dunk dunk. Nei hund. Ingen verkende sår skal gnures inn i barnesengen.

Det er mandag. Denne uken startet akkurat som forrige uke, med omgangssyken i nattens mulm og mørke. Hvorfor kommer det alltid midt på natten? Det måtte jo skje en gang, og jeg har jo lenge lurt på om vi var utstyrt godt nok til å takle omgangssyken når den en gang skulle dukke opp. Forrige uke fant vi ut at det var vi faktisk, jeg fikk meg 2000 skritt midt på natten ved å fly rundt og tørke spy, vaske klær og amme minsten. Men nå er det eksperimentet over, og det fristet ikke så mye til gjentagelse egentlig. Så det var ikke sånn at jeg jublet da Skjeggen gikk fra sovende til rakettfart ned trappen for å rope på elgen.

Dunk dunk dunk. Håpet om at jeg får stå over denne gangen, siden jeg hadde en egen runde omgangssyke helt for meg selv da jeg var høygravid. Det teller for to, så jeg får slippe denne gangen, ikke sant?