comment 0

Å gå på julebord da og nå.


Før var det en enkel og hyggelig prosess å gå på julebord. Sette på litt musikk, ta seg et glass vin, fikse hår, sminke seg, kanskje vurdere å tutle seg ut døren fem minutter før tiden. Det har liksom ikke samme roen over seg nå. Jeg har vært på to julebord (ja, vet TO anledninger siste måneden har jeg vært ute av huset etter klokken ti, det er helt sinnsykt) siste måneden, og forberedelsene var ganske like begge gangene.

Første gangen endte jeg opp med å prøve og sminke meg samtidig som begge ungene freste rundt på badet. Junior var SUR fordi han ville LØFTES NÅ, og treåringen pillet på absolutt alt innen rekkevidde.

«uæææææææææ»
«mamma, hva er det der??»
«Mamma, pynter du øynene?»
«uææææææææææææææææ»
«Mamma, kan eg og pynte øynene?»
«Mamma, er det lim?»

Jeg stoppet alt jeg gjorde da jeg hørte den, og kikket ned. Yes. Treåringen hadde funnet vippelimet og sprøytet det ut på vasken. Nydelig.

«uæææææææææ»

Plukke opp junior, tørke lim av vasken, klippe til vipper. Treåringen detter ned av krakken. Legge ned junior, trøste treåring.

«uææææææææææææ!» Junior likte ikke den utviklingen.

Lime på vipper. Innse at det er alt for lenge siden jeg har gjort dette, bomme totalt, ha klippet dem til feil så de stikker i øynene, røske dem av og senke ambisjonsnivået. Jeg kom meg ut døren til slutt, og det ble en fin kveld – men jeg måtte kjøpe en kaffe på veien da jeg bare hadde lyst til å sove på bussen dit.

Neste julebord slapp jeg unna med å ha junior på badet. Treåringen var .. veldig treåring akkurat da, så jeg hadde ikke hjerte til å doble arbeidsmengden til Skjeggen ved å sette igjen lille herr «jeg har satt meg fast under sofaen og det er din skyld så plukk meg opp NÅ» oppe også. Og det gikk faktisk rolig for seg, han ormet seg rundt på badegulvet mens jeg forsøkte å hente fram gamle sminkekunster.

Det var ikke så lett, den gangen da jeg gjorde det ofte ble jeg også ofte fornøyd, men nå var det som om jeg ikke klarte å få det til å stemme uansett hva jeg gjorde. Jeg forsøkte så godt jeg kunne , men det ble liksom ikke helt som jeg ville. Og hele tiden hørte jeg en vag lyd i bakgrunnen.

kakk kakk kakk kakk

Hmm, hvordan var det nå jeg gjorde dette? Hvorfor får jeg det ikke til  å funke lenger?

Kakk kakk kakk kakk

Er det øyemålet mitt som bare er helt på trynet? Eller bare fingrene som ikke vet hva de skal gjøre lenger?

kakk kakk kakk kakk

Vent nå litt. «kakk»? Hva er det jeg står og hører på egentlig?

Den tanken burde jeg ha tenkt liiiiiiiiiiiiiiiiiiiiitt tidligere, for bak meg lå junior på badegulvet og hamret på flisene med dokosten. Æsj. Æsj æsj æsj. Klore gulv, sprite babyhender, HÅPE at han ikke har tygget på den. For, ÆSJ.

Før var det også sånn at man kunne hvile ut dagen etter, vegetere på sofaen og se tv, kanskje bestille noe mat sånn litt utpå dagen. Nå er det ingen nåde, junior legger inn søknad om å starte dagen mellom halv fem og fem, og selv om den blir avslått hver eneste gang må han tydeligvis prøve. HVER eneste natt. Og klokken syv våkner treåringen og er klar til å sette ny verdensrekord i hvor mange «MAMMAAA!» man man klare å rope på ett minutt. Og selv om man kjører julebord på alkoholfritt ser man gjerne sleten ut dagen etterpå uansett.

DSC_1430.JPG

Likevel, de små øyeblikkene i hverdagen gjør det hele verdt det. Som da treåringen kom med følgende kjærlighetserklæring til sin far: «Pappa? Eg elsk.. Eg likar deg.» Takk for den modereringen, lille venn! Du er et eventyr uansett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s