Tekst av Christine Sandtorv.

Det er midt på natten kompis.
Du må sove littegrann.
Det er helt mørkt utenfor ruten
alle er så stille som de kan.

Tenner altså. Det er, når du tenker over det, et innmari lite gjennomtenkt design. De regnes ikke som en del av kroppen, så vedlikehold av dem kommer til å koste deg skjorta i løpet av livet.

Det er midt på natten, kompis.
Alle dine venner har lagt seg.
Ivar og Thomas og Oscar.
Alle sammen sover unntatt deg.

Og som om ikke det var nok, det å vokse dem ut er pokker ingen dans på roser det heller. Jeg fatter ikke vitsen med å designe noe som er så smertefullt å få ut at man våkner skrikende midt på natten og febrilsk prøver å putte begge nevene i munnen.

Det er midt på natten, kompis.
Du burde sove som en stein.
Så legg hodet ditt på puten
kryp under dynen din, kaptein!

Ingen sover under sånne forhold. Da står muttern og danser sakte på gulvet midt på natten, og får snørr klint utover halsen mens hun ønsker at hun enten hadde tatt seg tid til å ta på seg bukse, eller at det var sommer.

Åååååå sommer. Det er ikke kjekkere å være våken om natten når det er sommer, men det er i alle fall varmere.

Det er midt på natten, kompis.
Himmelen er farget mørkeblå.
Tenk at alle venner og familie
til og med du, du sover nå!

Så klamrer man seg til den lille søvnen man får når babyen sovner klokken fem, og prøver å samle krefter til å være en semi-god forelder når LilleHulken våkner klokken syv og finner ut at iPaden er tom for strøm.

Det ordner seg. Tennene kommer til å titte fram som solen i … Når er det egentlig sol i Bergen? I går? uansett, da blir det bra da. Og om rundt ti år kommer vi ikke til å klare å slite ungdommen ut av sengen i det hele tatt. I mellomtiden teller vi klemmer og smil og gode ord.

«Jeg er glad i deg, Lille venn.»

«Takk mamma. Jeg er glad i Lillebror.»