comment 0

Sykkelsesongen har begynt.


Strengt tatt er det jo høst-vinter i Bergen, og sykkelsesongen starter vel kanskje ikke før det blir høst-vår, strekker seg igjennom høst-sommeren og avsluttes med et plask i høst-høsten – minus et par dager midt i høst-våren hvor det er sommer-sommer og alt for varmt til å sykle. For noen tar vel aldri sykkelsesongen slutt, og siden jeg liker å plage meg selv har jeg blitt en av dem. Jess da. Jeg har piggdekk, og jeg er ikke redd for å bruke dem!

IMG_20180118_124046_147.jpg

Med mindre jeg kjører i nedoverbakker, da. Men det er fordi jeg ikke liker å sykle i nedoverbakker etter at sykkelen bestemte seg for at vi skulle drive stupetrening en gang. Jeg har muligens bakkerekord i sneglefart ned Melkeplassen – og før jeg får illsinte bilisten på døren med høygafler og fakler – jeg tusler meg nedover på fortauet jeg, så bare pust med magen.

Uansett da, det er noe sånt som halvannet år, en unge og et tonn forduftet kondis siden sist jeg syklet noe sted, og gudhjelpemeg så kjipt det er å starte på nytt igjen. For å si det med Sandtorv; alt har sneglehusfart og skilpaddesko. Og å sykle opp Melkeplassen var jo aldri behagelig altså, men jeg hadde begynt å få dreisen på det.

Det har jeg ikke lenger.

Vel, kanskje litt. Etter å ha blitt lokket til å løpe bakkeintervaller en gang i uken har jeg innsett en ting: Det stopper i hodet før det egentlig stopper i beina. Så da gjelder det å finne noe som gjør at hodet tror du klarer det, da. Jeg prøvde en stund å mentalt heie på meg selv (jeg vurderte å rope HEIA HEIA så høyt jeg kunne, men det hadde jeg ikke pust til). Men så viser det seg at det er helt umulig for meg å innbitt tenke at jeg skal klare det uten at jeg samtidig begynner å fokusere på at det svir som et uvær i lårene og at jeg nærmer meg total åndenød. Og når jeg begynner å kjenne på det, da er det ikke lenge før jeg er sikker på at jeg holder på å dø nærmest velter av sykkelen.

Nei, avleding. Det funker. Tenke på noe heelt annet. Synge «en og to og tre indianere» inni meg. Prøve å gå igjennom det jeg husker av det periodiske system. Sistnevnte tok ikke så lang tid, det er noe sånt som 14 år siden jeg studerte kjemi, og jeg kom ikke lenger enn til helium. Midt i denne tankerekken begynte jeg å legge merke til lyden fra piggdekkene mine. De knitret så fint mot det isete fortauet, og jeg klappet meg selv på skulderen for å ha gått til anskaffelse av dem. Det var kanskje høst-høst da jeg syklet til jobb, men hjem fra kveldsskiftet var det blitt høst-vinter igjen, og jeg skal love dere at isete veier ikke hjelper på min motvilje mot nedoverbakker.

Lyden av piggdekk ja. Den er ganske beroligende. Om man lukker øynene kan man innbille seg at det er lyden fra et peisbål man hører.

Men det anbefaler jeg ikke på noen som helst måte noen å gjøre på vei ned bratte bakker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s