I fjor bestemte jeg meg for å gjøre masse ting i år som jeg ikke har gjort før. Vel, i alle fall tre. Det er mer enn nok for et år altså. Uansett, første mål var å krangle kropp, knær og vilje igjennom å løpe jogge tusle 10k. Og for at jeg skulle måtte holde treningsviljen oppe meldte jeg meg på 10 k Winterrun – for når man skal løpe et løp kan man ikke skulke. Sant? Vel. Man blir fortsatt forkjølet. Man har fortsatt søvnløse netter, vondt i viljen og generell motvilje mot alt som skjer ute av sofaen. Jeg har i alle fall det.

Så da jeg plutselig innså at jeg måtte tre på meg tights og joggesko i dag, hadde jeg lave ambisjoner. Jeg håpet på å ikke bruke mer enn 1:30, og at det i alle fall var en person som var tregere enn meg der. Jeg så for meg at alle feis igjennom på en time, og en halv time senere kom jeg krypende mens jeg hveste «veent påå meeeg!»

Jeg skulle følge en kar i hvit t-skjorte med nr 5 på, de som antar at de løper treigest. Så aldri snurten av han, men siden jeg lå ca bakerst tenkte jeg at det burde stemme. Stod der og frøys, så relativt lite proff ut med to høyre votter fordi jeg ikke aner hvor hanskene mine er. Eller resten av de to votteparene for den saks skyld. Nynnet «eye of the tiger» og tenkte at dette var jo egentlig en fantastisk kveld.

Høyre-vottene. Eller venstre, jeg kan ikke forskjell.

Bergen i solskinn oppholdsvær! Fakler og folk med flagg som heiet, plutselig følte jeg meg litt mer som en superhelt enn en oppvridd klut, som er normen nå om dagen. Såpass mye at jeg vurderte å gå for en high -five til en av politifolkene langs ruten, men jeg innså heldigvis i tide at de sannsynligvis ikke var fullt så entusiastisk som jeg var.

Jeg brukte ikke 1:30. Ingen brukte så lang tid, den tregeste var på 1:24.

Og det var ikke meg.

Jeg hadde faktisk 20 stykker bak meg, jeg! Og med målet om å gjennomføre, og ikke være helt sist, så sier jeg meg fornøyd med plass 305 av 325. Frekk som jeg er har jeg faktisk tenkt å telle med alle som ikke stilte også, og vips, så ser den statistikken innmari mye bedre ut.

Og bakerst i hodet mitt sitter en liten rakker og mumler for seg selv:

«lurer på om jeg kan forbedre den tiden, jeg…»