Jeg krøp inn i dunjakken min i dag tidlig og kjente veldig på at det var vinter. Natten var litt for kort, og jeg hutret meg igjennom en runde med hundene før jeg satte kurs mot bussen til jobb.

Den var og kald. Første gang jeg har tenkt at det jammen var godt det var så lite plass i setene, så jeg kunne slippe unna med å krype tett inntil sidemannen. Jeg tror i alle fall jeg slapp unna med det. Da hun gikk av, krøp jeg over i setet hennes og trakk til meg restvarmen hun la igjen der.

Det var kaldt på jobb og. Jeg flyttet inn i ullgenseren til en kollega og nektet å komme ut igjen før våren. Men så viste det seg at de hadde tenkt at jeg skulle gjøre noe på jobb og.

Uansett fant jeg varmen til slutt. Det var da jeg hadde tre minutter igjen til bussen og sprang igjennom skogen med treåringen på ryggen, hennes sekk, min sekk og alt barnehagestæsjet med dunjakken på.

Det ble varmt, det.

Nu e det natten. Jeg våknet fem. Det er regler mot sånt.