Jeg har altså gått av apostlenes hester og satt meg opp på.. en annen type hest. Med pedaler helt UTEN elektrisk motor fordi jeg liker å pine meg selv. Det er nemlig mye pining som skal gjøres i oppoverbakker med en kropp som ikke er helt trent og et hode som ikke er mentalt trent til å takle melkesyre. Og det er mye oppover når man sykler til jobb.

Eller egentlig er det mye oppover når man sykler FRA jobb, til jobb er det ikke så gale. Men det er ikke så himla plankekjøring som fitbit skal ha det til heller. Etter å ha tråkket på i trettifire minutter ga fitbit meg følgende stats:

Jeg sier som ungdommen jeg. WTF! Jeg stiller spørsmålstegn ved påstanden om at jeg ikke en eneste gang har vært oppe i peak. Starten av den turen er en ganske heftig oppoverbakke altså, men for all del, det for være greit. Men ETT lusent minutt kardio?? Hva faen, fitbit? Det KAN ikke stemme. Det tar meg ikke ett minutt å sykle opp den bakken, og ikke pokker om jeg ligger i fatburn opp der. Det er type puste, pese, blod i nesen, mord i blikket- bakke. Jeg krever minst TO kardio-minutter for den! Og tiden da. Jeg antar den kan forklares med at det er mye nedoverbakke til jobb, og det er ikke så lett for en stakkars fitbit å vite noe om at noen sykler når de cruiser nedover bakker selv om de synger så høyt de kan.

Må huske å slutte med det før insektene våkner.

Mye nedover på vei til jobb tilsier mye oppover hjem igjen. Og godt er det. For det første er jeg livende redd for å dette av sykkelen (det er en høyst reell frykt, jeg har hatt diverse tilfeller av kamikaze-måker, blitt torpedert midtskips av en jogger som sprang rett på meg og hatt et lite R.Kelly I believe I can fly- øyeblikk over styret) og ingen har noensinne falt av en sykkel på vei opp en bakke. Tror jeg. For det andre var det bitende kaldt da jeg begynte å sykle og jeg fryktet at jeg hadde for lett bekledning på vei hjem. Det ga seg fort da jeg begynte å sykle oppover. Da kunne jeg bare nyte turen, fundere over meningen med livet og glede meg over at feststemte folk på Gyldenpris fortsatt hører på Rune Rudberg.

Det varte helt fram til jeg kom på toppen av den eviglange bakken. Da var det bare den lille bakken hjem igjen. Det som overhodet ikke er ETT minutt kardio på vei opp. Man skulle tro at det ville oppleves raskere på vei ned – men jeg skal love deg at det er den lengste nedoverbakken jeg har kjørt på lenge. Varm i beina og med håp i hjertet satte jeg utfor – og oppdaget veldig fort at varme bein raskt blir kalde når de suser ned bakker midt på vinteren. Halvveis nede kjentes det ut som konstante nålestikk fra hofte til ankel, og det helt uten at jeg fikk en tatovering ut av det.

En varm dusj senere skal jeg liksom sove. Sove noen timer, stå opp, lufte hunder, sette meg på sykkelen og gjenta prosessen.

Og da, FITBIT, vil jeg ikke ha noe av at du påstår at jeg kun bedriver fatburn på vei til jobb!