Om jeg skulle framstilt meg selv som perfekt supermor hadde jeg blogget om denne dagen. Vekket ti på seks av minsten, kosestund med han fram til halv syv da treåringen våkner. Påkledning. Nisten er gjort klar dagen før. Siden begge ungene oppfører seg eksemplarisk er vi tidlig ferdig og har god tid. Treåringen tegner, mens ettåringen spiser. Vi pakker oss inn i sykkel/sykkelvogn, og jeg sykler begge to til barnehagen. Harmonisk levering. Sykler minsten hjem igjen. Frokost nummer to for han, nummer en for meg. Så rydder vi kjøkkenet sammen, UTEN at noe knuses, uten at han klatrer på vaskemaskinen og river alt ut igjen, uten at plastskuffen tømmes. Sovetid nærmer seg. Minsten sover, jeg rydder resten av kjøkkenet og begynner å strikke en shorts til treåringen. Minsten våkner. Vi busser ut til verkstedet for å hente bilen. Spiser lunsj på bussen mens vi synger lykkelige sanger. Minsten er i supert humør, gurgler og smiler og sjarmerer bussen.

Bilen hentes, vi kjører og henter storesøster. Minsten sier navnet til storesøster og stråler når han ser henne. Vi spiser havregrøt sammen, begge ungene trør nedpå det de greier, treåringen uten å søle og minsten begynner å operere skjeen helt selv. Fortsatt bare smil og latter. Fem minutter tv-tid, så kjører vi til judo-trening for treåringen. Jeg jogger rundt og er motiverende med junior i bæresjal på ryggen. Jeg har pokker aldri sett så super ut før i hele mitt liv. Hjem igjen. Kvelds i bilen. Ungene leker pent sammen mens jeg varmer melk. Begge to tømmer hver sin flaske melk. Fortsatt ingen grining, det er et føkkings mirakel. Junior og jeg går ned på badet mens treåringen spiser knekkebrød. Får av han bleie og på med pysj, så kommer treåringen ned og har lyst til å ta kveldsstell. Vi legger junior sammen. Fyker igjennom kveldsstell, hender vaskes, tenner pusses – fortsatt ingen grining. Vi leser om Mamma Mø. Synger. Tusler inn til sengen. Junior har sovnet. Treåringen hopper opp i sengen sin, forsvinner under dynen og hvisker «god natt, mamma!». Og så var fordundre meg den dagen over.

Jeg kan late som at det er sånn som dette hver dag. Men det er bullshit. Du har disse dagene, og så har du de dagene hvor jeg våkner totalt uten energi, som om jeg aldri har sovet før i hele mitt liv. Hvor jeg ikke takler treåringstrass på noen som helst konstruktiv måte. Hvor begge ungene griner om hverandre, hvor jeg stresser på meg ryggmargsbrokk og har lyst til å gjemme meg på do resten av livet. Dagene hvor henting i barnehagen blir dagens trim da begge ungene må bæres ut fordi den ene slo seg vrang og den andre hang seg på.

Jeg kunne stressryddet huset nå og tatt bilde av det for å poengtere mine enorme husmor/mamma/livs-skills. Men jeg gjør ikke det. Jeg tuter heller den siste klunken med vin, klapper meg selv på skulderen og tenker «vel blåst». Ryddingen kan jeg gjøre i morgen. Ungene har hatt en bra dag, jeg har hatt en bra dag og det får faktisk holde.

Når det er sagt, så angrer jeg ikke uansett hvor slitsomt det blir. Eller, vel, jo, når klokken er fem, jeg ikke har klart og sove i angst for at noen av ungene skal våkne, og junior bekrefter angsten min ved å våkne fem, DA har det hent at jeg angrer. Men jeg angrer fort på angringen, det skal ikke mye sniffing av nakker og hoder til før jeg tenker at jeg er bare så sykt heldig. Når treåringen plutselig forklarer meg hva en stålfjør er (den fester vi til beina og så hopper vi. Riiiight, hva gjør dere i barnehagen igjen, egentlig?) og ettåringen har skjønt hvordan han putter korken på smoothien. Da smiler jeg med hele meg og tenker at nei, det er ikke perfekt, men det er akkurat sånn jeg vil ha det.

Skal kanskje tynne ut hybelkaninflokken da. Du vet at det begynner å bli på tide når du hører at de synger «do you hear the people sing!» under sofaen. Viktig å ta de før de gjør statskupp.

God natt. I morgen er det ingen ambisjoner innvolvert i gjennomføringen av dagen. Jeg har gjort nok for hele uken jeg nå, og så perfekt som dette kan jeg ikke være hver dag – da kommer jeg bare til å krepere. Og det er ingen tjent med. I morgen skal alle i huset få mat på bordet og en klem dann og vann og det holder i massevis.

World’s okayest mom.

(bildet har ingenting med meg å gjøre. Jeg fant det på den nye telefonen min. Jeg har ikke tatt bilder av annet enn ungene og ananas-pizza med den nye telefonen, så jeg legger heller ut bilde av noen andre sin OCD-smoothie bowl. Perfekt. )