MAMMAAAAAAAAA!

Det skingrende skriket ljomet opp fra første etasje og rev meg brutalt ut av søvnens lune favn.

MAMMAAAAA!

Jeg skvatt opp fra sovende til løpende på under ett sekund, stormet mot trappen og sendte en stille takk til svigermor og svigerfar som hadde ryddet gulvet for duplo (OG vasket gulvene) dagen før. Tråkke på duplo altså, det er en smerte som ikke er overdrevet. Jeg gjorde det på vei til middagsbordet her forleden, jeg hadde tatt feil glass til treåringen og måtte en strafferunde innom kjøkkenet. På vei tilbake tråkket jeg altså godt ned på en duplo-ku, og det var akkurat så vondt at jeg endte opp med å hoppe rundt på en fot i en slags smerte-krigsdans. Treåringen så på med store øyne.

«Dunket du deg, mamma?»
«Nei. Jeg tråkket på duploen til deg og lillebror», sa jeg, litt irritert. Treåringen tenkte seg om i et par sekunder.
«Hasje du sko på deg, mamma? Eg har sko på. Eg kan tråkke på duplo.»

Greit. En-null til treåringen der altså.

MAMMAAAAAA!

Jeg stormet mot soverommet, og forberedte meg på å ta imot krisen. Omgangssyke? Tisset ut sengen? Mareritt? Har noen skadet seg? Jeg kom meg inn på soverommet og bort til sengen til treåringen. Hun satt oppreist, jeg så omrisset hennes i mørket. Godt tegn? Dårlig tegn? Hun kikket mot meg.

«Mamma, det kom snott.»

Jeg pustet ut. Snott. Ingen har dødd, ingen har skadet seg, men treåringen har snott. Jaja. Jeg antar det er på tide å stå opp da?

«BDÆÆÆÆ» kom det fra sprinkelsengen, og vi vet alle hva det betyr. OPP OG STÅ OG GI MEG EN SKIVE ELLERS RAKNER DET FOR MEG.

Lillebror ja. Han liker å putte duplo han. Putte det igjennom sprinklene til porten i trappen. Putte det under gelenderet. Putte det inn i håndtakene i til skuffene på kjøkkenet, de passer perfekt der. Og om man går tom for steder å putte duplo, så finnes det alltids nødløsninger.

Munnen til mamma, for eksempel. Man får ikke mer gøy enn man lager selv.