Det er ikke så vanskelig for små barn å komme i snakk med folk på bussen. Eller hvorsomhelst egentlig. Rett og slett forde de har INGEN naturlige sperrer for hva de sier eller gjør. Og det er ganske fascinerende. Jeg begynte sist busstur å tenke over hvordan det ville sett ut om jeg prøvde å gjøre det samme. Liksom, om jeg satt ved siden av noen som så interessant ut og hadde lyst til å snakke med dem. Bryte isen som en ettåring, for eksempel?

Det ville vært interessant. Da ville jeg altså snudd ryggen mot vedkommende, for så å brette meg selv baklengs mot fanget dens, fått øyekontakt sånn delvis oppned og ved oppnådd kontakt glist stort og sagt: «BDÆÆÆÆÆÆ!». Jeg vet ikke jeg, det er kanskje bare søtt når en ettåring gjør det? Han har en metode til. Når han er på kjøpesenter, for eksempel, går han bort til første og beste, stopper rett foran dem og roper så høyt han kan. «VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆL!» liksom. Jeg tror ikke man får venner av dem som voksen. Jeg tror man blir kastet ut av vekterene. Men jeg tipper det hadde vært et artig syn!

Treåringen har avansert litt da. Om hun treffer noen hun vil snakke med, drar hun med seg lillebroren bort og sier «HEI dette er lillebroren min, vil du klappe han?». Funker med valper, funker med småbarn. Håper hun legger av seg den metoden før han blir konfirmant. Skjønt, det ville jo vært artig om hun ikke gjorde det.