På vei ut døren mot barnehagen i dag oppdaget jeg at vognen var borte. Det tok meg et par sekunder før jeg husket at den fortsatt stod i bilen etter at Bergen prøvde å drukne oss på fredag, og jeg ikke orket å prøve og få vogn, unger, sekker og meg selv ut av bilen i det været. Vognen ble altså liggende.

På vei opp til garasjen begynte hjernen min å plukke fram små faktaopplysninger fra det store intet. Det er mandag. Trettende august. Bilen er i garasjen. Men det burde den ikke være, mandag trettende august burde den være pent plassert på et verksted.

Uh oh. Verkstedtime. Heldigvis var ungene så englete i dag at vi var litt tidlig ute, hadde tenkt en rolig spasertur til barnehagen. Plan endret, alle ble lempet inn i bilen. Sang oss inn i barnehagen, rakk en god dose kosing og jogget ut til bilen i god steam.

«dette kan faktisk gå», tenkte jeg.

Fem på halv ni stod jeg på verkstedet i Åsane med et litt unnskyldende smil og beklaget at jeg var litt sen (selv om det ikke hadde stått noe tidspunkt for timen i mailen jeg fikk, bare «mandag» og det er mye mandag igjen enda).

Mannen bak disken kikket litt på skjermen sin, kikket på meg, rynket brynene og sa: «jaa, men du har jo ikke time her? Du har time på Minde du.»

Det er tre alternative svar her.

1. frekk som flatlusa.

«du ser ut som en oppegående kar, du fikser nok det tenker jeg. Her er nøkkelen, kjør forsiktig.»

2. fireåringen.

«kan vi late som dette er Minde?»

3. The Hilde.

«daaaaa er det gjerne litt dumt at jeg er her, da..?»

Jeg gikk for nummer tre. Favorittdelen min ved denne historien er da jeg stod ved skranken på Minde og panisk lette etter bilnøkkel. Hadde den falt ut av lommen på vei inn fra parkeringen?? Når?? Heldigvis forklarte mannen bak disken før jeg begynte å hyperventilere at jeg ikke fant den fordi jeg akkurat hadde gitt den til ham.

Og ellers da? Jo takk. Bare bra. Signe mandagen. E det nok no?