comment 0

She who talks to cups.


Barna er påkledd, pusset tenner, gredd hår. Sekker pakket, ekstra tøy, ekstra regntøy. Levert i barnehagen. Hunder luftet, strikket to runder mens jeg laget kakao. Kaffe. Pakket sekken min, kledd på meg selv, lander på bussen.

Og da siger det på. Kroppen innser at den stod opp for tre og en halv time siden, og er uenig. Så uenig.

Jeg fester blikket på kaffekoppen i hånden min, og sier halvhøyt til den: jeg er så trøtt jeg!

Sitter på firer-setet på en full buss. De tre andre smiler forsiktig til meg. Kjære hjernen, du må gjerne tenke sånne ting uten å slippe det rett ut munnen altså. Nå er jeg hun rare som snakker med kaffekoppen. Takk for det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s