comment 0

Sommerferien, et epos i to kapitler. (For, helt ærlig, det skjedde ikke SÅ himla mye på de fire ukene.)


Da vi avsluttet historien sist hadde vi altså kommet oss helskinnet tilbake til Bergen, og resten av ferien gjenstod. Den ble tilbragt vekselvis i Bergen og på Voss. Fireåringen hadde allerede begynt å savne barnehagen, og siden jeg hadde sagt at barnehagen var stengt, fikk jeg et forklaringsproblem da hun spurte etter bestevenninnen sin og hun.. var i barnehagen. Hun hadde ikke begynt på ferie enda, og JA da mamma sa at barnehagen var stengt så LØY hun fordi det var LETTEST. Det kan man jo ikke si til en fireåring, de må være minst åtte før de finner ut hvor dårlige rollemodeller de egentlig har. Gode råd var altså dyre, men jeg løste det hele ved å sende en melding til mammaen og spørre veldig pent om hun kunne levere datteren til meg istedenfor barnehagen.

Vi satte oss alle tre på en buss til byen for å kjøpe is. Jeg vet ikke jeg. Det er noe HELT fantastisk ved å se to små, rosakledde jenter sitte på treseteren helt bakerst, ved siden av en kar med punker-stil, og synge hjulene på bussen så høyt de kan. Og så kikker de opp på punkeren. Og hjertet synker i meg, for jeg er klar over at NÅ, nå kommer de til å SI noe. Og jeg har ingen garanti for hva. Min lille øyesten festet sine uskyldsblå på neseringen hans, og spurte høyt: «Koffor har du SÅNN??». Heeeeeeeeeeeeere we go. Han smilte heldigvis litt, og svarte «Det er fordi jeg synes det er fint.» Fireåringen tenkte seg om i sånn to sekunder, og så svarte hun: «Det synes ISJE eg.» Jeg har fortsatt ingen god løsning på sånne situasjoner altså, jeg kom med noe svada om at alle liker forskjellige ting og at det er bra vi er forskjellige. Han så ut til å ta det med godt humør i alle fall, jeg håper at han ikke gråt inni seg.

På Voss er det kuer. Og sauer. Og himla mye god mat. Jeg skrøt av dette til ei venninne, og fikk tilbake en melding om at hun hadde blitt tisset i fjeset av en flaggermus. Og jeg klarte ikke å la være og bli litt misunnelig, å bli tisset i fjeset av flaggermus høres mye mer eksotisk ut enn å se på kuer, selv om det ikke nødvendigvis er så himla kjekt.

Uansett da, jeg fikk meg en lang fjelltur, fire timer i total stillhet bare avbrutt av jubelrop fra svigermor når vi fant multer. Det var magisk. Det var vilt og vakkert og balsam for sjelen. Og helt på toppen var det bygget en varde. I den varden var det plassert en postkasse. Det er en sær ting med fjellturer altså. Om du klatrer til det høyeste, kjipeste, mest avsideliggende fjellet i Norge kan du banne på at en eller annen har vært der før deg og plassert en postkasse på toppen med en bok til å skrive navn i. Og før mars er boken halvfull.

dsc_0032_12523406613723448000.jpg

Vi stod der, på toppen, og bare nøt utsikten av en natur som gjorde sitt aller beste for å vise seg fram. Og akkurat da vi trodde det ikke kunne bli bedre, kom det en hjort med en kalv spurtende forbi. Jeg måtte kikke meg litt ekstra rundt for å se om vi var med i en Disney-film eller noe.

Hele ferien ble avsluttet med en dupp i en lokal lagune. Til vanlig fylles den med smeltevann, så det er relativt friskt å bade der for å si det sånn, men med varmen som har innvadert oss i sommer var temperaturen perfekt, og så idyllisk at jeg vurderte å flytte inn på hytten og bare aldri komme ned igjen.

DSC_0137

DSC_0121

Jeg vet ikke jeg. Kjenner ikke det største behovet for å fly til Syden med smått og stort når det finnes sånne steder bare en biltur unna. Fly med utålmodige unger står på topp ti-listen over nope-ting for min del altså. Jeg kan knapt huske hvordan det var den gangen flyturer betydde kaffe og en bok – selv om det bare er fire år siden. Kanskje det er en overlevelsesteknikk, om man husket helt klart hvor lett alt var uten barn ville det kanskje vært enda tyngre å gi det opp? For min del tenker jeg at de tidene kommer tilbake om noen år. Fram til da trenger jeg ikke å tvinge igjennom noe som bare vil være stress for alle involvert, min stressede side er ikke så pen å se på og jeg prøver iherdig å innbille alle rundt meg om at jeg er et godt menneske.

Det var sommeren, det da. Nå er vi godt inne i høstforkjølelsen, alle som en, og i barnehagen går det vannkopper. Hurra. Endelig får vi vannkopper.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s